Årets THE-ranking inneholder lite nytt. Syv av de ti beste universitetene i verden er amerikanske, og NTNU er fremdeles mellom de 250 og 300 beste. Men et aspekt vekker interesse: Hvilke er de beste universitetsnasjonene når man korrigerer for BNP?
I år, som i fjor og året før der igjen, havner NTNU uforholdsmessig langt nede på lista. Rektor Torbjørn Digernes forklarer og analyserer: NTNU gjør det bra på parametre som teller lite i totalen. Dette gjelder internasjonalisering og oppdragsinntekter fra næringslivet. Når det gjelder de øvrige parameterne, undervisning og forskning (tretti prosent hver), teller omdømme henholdsvis halvparten og to tredjedeler for karakteren. Dermed havner kjente universiteter i en god sirkel, mens universiteter i utkantbyer i et utkantland vandrer i skyggenes dal.
Undertegnede spurte Digernes om han var trøtt av rankinger nå. Svaret var at å bli trøtt ikke var noen opsjon.
Digernes’ rektorkollega ved UiO er noe skarpere i tonen. “Det er viktig å huske på at det er Big business som står bak selskapet som publiserer rankinga,” fastslår Ole Petter Ottersen, og fortsetter: “For å bli bedre må vi ha is i magen og beholde definisjonsmakten om hva som er et godt universitet.” Hans universitet steg seks plasser, til 186. plass.
Rektorkollega Sigmund Grønmo i Bergen har også et forklaringsbehov, ettersom UiB falt 57 plasser i år, til 191. plass. Han forsikrer om at “Verken fremgang eller tilbakegang på slike rankinger betyr noe som helst for våre strategiske vurderinger.”
Dette er blitt en årviss affære: Globalt renommerte universitetsmedier offentliggjør oppdaterte sammenlikninger av alle verdens universiteter og spesialiserte høgskoler. Det er en ganske spesiell øvelse i grunnen – hvor ellers i samfunnslivet blir én spesifikk type institusjon rangert verden over.
Grønmo peker på et problem ved rankinger av THE-typen – de tar ikke høyde for ulike institusjoners ressurstilgang. “Om man ser på alle de amerikanske og britiske universitetene som troner øverst på rankingen, så har de et helt annet og bedre ressursgrunnlag enn norske universiteter,” sier han.
Nettopp. Om man løfter blikket og ser på universitetsnasjoners prestasjoner, korrigert for størrelsen på BNP per capita, ser lista over verdens universitetsnasjoner slik ut:
1. Hong Kong.
2. Nederland
3. Storbritannia
4. Sveits
5. Sverige
6. Irland
7. Danmark
8. Israel
9. Singapore
10. New Zealand
11. Australia
12. Belgia
13. Canada
14. USA
15. Norge
16. Finland
17. Tyskland
18. Sør-Korea
19. Østerrike
20. Sør-Afrika
Det er University World News som publiserer denne analysen, hvor rangeringen er brutt ned på nasjonenes BNP.
I absolutte tall kommer USA først, med 75 universiteter/høgskoler blant verdens 200 beste. Deretter Storbritannia, med 32. Et godt stykke bak følger Nederland og Tyskland med 12 hver, Canada med 9 og Sveits og Australia med 7 hver. Deretter følger Japan, Frankrike – og Sverige – med 5 hver. Hong Kong, Sør-Korea, Kina, Belgia – og Danmark – følger i neste pulje, med 3 blant topp 200. I Norges pulje, med 2 blant 200, følger altså Norge, sammen med Singapore, Irland, Israel – og Norge.
Det viser seg at det er en sammenheng mellom hvor mye penger et land har, og hvor godt dets universiteter gjør det på THEs ranking. Irland utgjør et eksempel på hva svikt i nasjonens inntekter gjør med landets akademiske nivå: “All of Ireland's top universities have fallen sharply, reflecting a decline in funding and a simultaneous increase in student numbers,” skriver artikkelforfatteren.
Altså: En nasjon som best kan karakteriseres som søkkrik, når man måler inntekt per capita, burde gjøre det ekstra skarpt. Så hvorfor gjør oljerike Norge det dårligere enn våre nærmeste naboland i øst og sør?
Vi har sett universitetsrektorene forklare og forklare, og vi kommer til å se det igjen. Det skulle vært interessant å se fagstatsråden, eller statsministeren, stå tilsvarende skolerett og analysert og forklart hvorfor universitets-Norge ikke gjør det bedre.
