Hvem skal betale?
Studieavgiften i Storbritannia tredobles, og 50 000 rasende studenter tar til gatene for å markere sin misnøye. Men britene er ikke alene om å konfronteres med et voksende, strukturelt problem: når snart annenhver ungdom tar høyere utdanning, hvem skal ta regningen?
Liberaldemokratenes leder Nick Clegg gikk til valg på løftet om å fjerne studieavgiften. I stedet besluttet toryenes statsminister James Cameron å tredoble den. Dermed vil det nå koste hver student 9 000 pund, vel 85 000 kroner, i årlige avgifter.
Storbritannia er et skarpt klassedelt samfunn i dag, og denne avgiftsøkningen vil ventelig øke klasseforskjellene ytterligere. Hvem har råd til å betale opp mot en halv million kroner for en mastergrad?
Demonstrasjonene i Londons gater var like store, og like voldsomme, som sekstitallets Vietnamprotester. Studentenes raseri vil antakelig ikke forta seg med det første.
Det er den økonomiske krisen i landet som foranlediger de drastiske avgiftsøkningene. Men i et større perspektiv handler konflikten om et strukturelt spørsmål som berører de fleste europeiske land – hvem skal betale for at stadig flere tar høyere utdanning?
Når mellom en tredjedel og halvparten av ungdommen tar sikte på universitets- eller høgskoleutdanning, blir regningen stadig tyngre å bære. Oljelandet Norge er foreløpig gunstig stilt i denne situasjonen, men problemstillingen vil bli mer merkbar også hos oss.
Så lenge et lite mindretall søkte seg til universitetene, var det relativt uproblematisk for sterke industriøkonomier å ta regningen. Slik er det ikke lenger. Allerede i dag ymtes det frampå om at ikke alle som vil studere, egner seg til det. I økende grad dreies oppmerksomheten fra å få tak i flere hoder, til å få tak i de beste hodene.
Ute i storsamfunnet regnes adgangen til høyere utdanning som en demokratisk rettighet. Den retten skal ikke være forbeholdt de bemidlede. Likevel er det et faktum at mange tiår med lånekasse ikke har bidratt med nevneverdig i å endre den klassemessige sammensetningen av studentmassen. Den vesentligste forskjellen er at langt flere enn før studerer.
I en slik situasjon kan man spørre seg om det er så svært udemokratisk å velte deler av regningen over på studentene og deres familier. Da professor Torberg Falch ymtet frampå i Dagens Næringsliv at man burde innføre studieavgift på inntil 50 000 kroner per student per år, høstet han naturlig nok storm. Men Falch begrunnet forslaget med at gratis studieplasser fungerer som en subsidiering fra de med lav utdanning til de som får høy utdanning gratis, og det argumentet ble stående gjennom stormen som fulgte.
Enn så lenge kan den norske stat se seg råd til å ta hele regningen selv. Men om opptøyene i Londons gater spiller seg ut i hovedsteder nærmere våre grenser, kan situasjonen komme til å endre seg.
