Ytring:

En varslet tragedie

Etter årevis med tidvis ganske ufin nedsnakking og ryktespredning rundt Høgskolen i Nesna, som i liten grad har hatt feste i den reelle kvaliteten på utdanningen som har foregått der,  har styret i Nord Universitet nå vedtatt nedleggelse av både den og to andre campuser.

Det vi først og fremst ser er likevel en politisk abdisering når det gjelder det høyere utdanningstilbudet her i landet, skriver Ronny Kjelsberg.
Publisert Sist oppdatert

I første runde gapte nok Nord litt for høyt. Da fikk de kraftige signaler om det fra politisk hold. Når rektor revurderte og gikk tilbake på blant annet nedleggingen av Namsos som studiested, fikk hun skryt av statsråden for å ta politiske signaler. Det er dermed liten tvil om at den utviklingen vi nå ser med nedlegging av Nord-Norges eldste institusjon for høyere utdanning er en villet politikk av dagens regjering, selv om vedtaket formelt blir fattet av andre. 

Det vi først og fremst ser er likevel en politisk abdisering når det gjelder det høyere utdanningstilbudet her i landet. Allerede i en kronikk i Adresseavisen i januar 2015 skrev jeg følgende om fusjonsbølgen som lå foran oss:

«Men hva blir så konsekvensen? Den viktigste konsekvensen av slike strukturendringer blir kanskje at beslutningsmyndighet og makt flyttes. Dersom man i dag ønsker å legge ned en høgskole her i landet, må det til Storting og regjering. Det vil være en politisk belastning. Med slike sammenslåinger som nå diskuteres, vil det bare handle om å legge ned (eller flytte) en campus eller deler av en campus, og det vil kunne gjøres av et universitetsstyre. Det vil fort kunne være et styre med stor avstand til det lokale arbeidsliv og arbeidskraftbehov, og uten at man har det helhetlige samfunnsperspektivet som et politisk organ skal ha. Det er negativt.»

Flere ledere i universitetssektoren har reagert på de politiske signalene som tross alt har kommet, og opplever det som en inngripen i universitetenes autonomi. Det de overser er at med universitetsreformen fra 2016 fikk universitetsstyrer en makt de aldri noen sinne før har hatt. De fikk makten til å legge ned studietilbudet i en hel region. Det er en makt de ikke har noe skikkelig mandat til å forvalte, og de har nå vist at det er en makt de ikke er i stand til å forvalte. Det er en makt de bør miste.

«Hva med distriktspolitikken?», har enkelte spurt meg. Men distriktspolitikk ligger ikke i mandatet til et universitetsstyre. Et grunnleggende demokratisk prinsipp er at de som blir påvirket av en beslutning skal ha mulighet til å påvirke den samme beslutningen. Beslutinger om studiesteder som Nesna kan nå bli tatt av et organ som ikke har noen demokratisk representasjon lokalt fra, og med svært begrenset nasjonal politisk styring.

Et nytt flertall på Stortinget bør åpenbart gjøre noe med dette. Ikke for å innskrenke universitetenes autonomi, men heller tilbakeføre den til det den var før 2016.

Men hva så med selve universitetsstyret i Nord Universitet? Hadde de egentlig noe valg slik situasjonen og de økonomiske rammebetingelsene har vært?

Jeg mener styret i Nord Universitet uansett burde sagt nei til nedleggelsen - av flere grunner. En er jo av rent skamvett. En fusjonsavtale som slår fast at en campus skal bestå kan ikke kastes vekk straks blekket er tørket. Den må faktisk forplikte. Hvilken høgskole i Norges land vil tørre å gå inn i en fusjon etter dette?

En viktigere grunn er en forståelse av hva som er det helt sentralt viktigste samfunnsoppdraget til en institusjon som Nord Universitet - å utdanne gode profesjonsutøvere til regionen.

Som tillitsvalgt i mange år har jeg besøkt de fleste av landets institusjoner for høyere utdanning. Herunder Nesna, og det daværende Universitetet i Nordland. Det som nå er Nord Universitet kunne nylig nok en gang puste lettet ut etter å ha berget universitetsstatusen etter en gjennomgang av Nokut. Mine tilbakemeldinger fra ansatte ved institusjonen tilsier nemlig at Nord i mange år har holdt en universitetsstatus kunstig i live ved å pøse ressurser inn i marginale PhD-programmer, på bekostning av utdanningene på lavere nivå. 

For meg viser det en manglende forståelse for samfunnsoppdraget. Ordet «universitetsstatus» er talende. Det består av to deler - «universitet» og «status». Og det er sant - det gir status å kunne kalle seg universitet. Men det gir ikke flere lærere, sykepleiere eller andre gode profesjonsutøvere i Nord-Trøndelag og Nordland. Som vi nå nettopp har sett, gir det færre.

Da hadde vi trengt et universitetsstyre som kunne løftet blikket og stukket fingeren i jorda. Status og titler er fint, men det må aldri få lov å gå på bekostning av det reelle innholdet. Da setter man fasade foran substans - og det er det motsatte av grunnleggende vitenskapelige idealer.

Les flere ytringer her.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

LES OGSÅ: Nybø vil ikke overprøve Nord-styrets vedtak
LES OGSÅ: Reiste seg i protest da Nord-styret vedtok avvikling
LES OGSÅ: Nord-styret vedtok nedleggelse av tre studiesteder