Minneord: Tim Torvatn (1965–2026)

Tim Torvatn kom til det som i dag er Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse som student i det andre kullet noensinne med INDØK-studenter, og han brukte deretter hele sitt yrkesliv på å bygge studieprogrammet og fagmiljøet videre. Søndag 13. september døde han, 60 år gammel.

Tim var oppvokst på Othilienborg og Heimdal. Han begynte på fysikk ved NTH i 1984, byttet til industriell økonomi og teknologiledelse to år senere, og forlot aldri dette fagmiljøet. Han ble ansatt ved instituttet i 1991 og disputerte i 1996 på avhandlingen «Productivity in Industrial Networks – a case study of the purchasing function» som en av de første i Norge til å ta doktorgraden på innkjøp. Innkjøpsfunksjonen forble forskningsfeltet hans, og han bygde opp instituttets forskningsgruppe på industrielle nettverk i tett samarbeid med miljøer ved Uppsala universitet og Chalmers i Sverige.

Det var som underviser Tim satte de dypeste sporene. Han tok studentene på faglig alvor og foretrakk tidlig diskusjon framfor den ordinære forelesningen. Han prøvde ut omvendt undervisning (flipped classroom) før dette var en allment kjent undervisningsform, og han lærte kollegaene sine å arbeide systematisk med læringsmål lenge før det ble standard ved NTNU. Gjennom mange år som koordinator for emnet Teknologiledelse møtte han flere hundre sivilingeniørstudenter i året. I årevis arrangerte han førsteklasseturen ved INDØK, og det mange studenter fra den tiden husker best er ikke det faglige programmet, men Tim som spilte ut ulike rollefigurer etter mørkets frembrudd, med full innlevelse.

Tim var en usedvanlig dyktig arkitekt av studieprogrammer, og fra 2005 var han nestleder for utdanning ved instituttet, en rolle han hadde i flere åremålsperioder. MTIØT (INDØK på folkemunne) bærer hans preg, og det samme gjør det toårige internasjonale masterprogrammet i prosjektledelse (PROMAN), bachelorprogrammet i logistikkingeniør, og instituttets bidrag inn i det tverrfakultære etterutdanningsprogrammet Master i organisasjon og ledelse (MORG), tidligere kalt MOL. Han bidro til å bygge opp fagområdet offentlige anskaffelser ved NTNU og var en av kreftene bak Anskaffelsesakademiet. Han var også en av grunnleggerne av ScAIEM (Scandinavian Academy of Industrial Engineering and Management), og mottok nettverkets undervisningspris i 2024. Som en av instituttets første meritterte undervisere var han pådriver for pedagogisk utvikling helt til det siste, senest i arbeidet med kunstig intelligens og læring.

Ansvaret hans strakte seg langt utenfor eget institutt. Fra høsten 2023 ledet han Forvaltningsutvalget for sivilingeniørutdanningen (FUS), og da FUS ble erstattet av Forvaltningsutvalget for teknologiutdanningene (FUT), tiltrådte han som leder der 1. august i år. Han var nestleder i UHR-MNT, og har tidligere vært ansattvalgt styrerepresentant i NTNUs styre, hvor han var særlig opptatt av medvirkning, medbestemmelse og universitetsdemokrati. Han ledet to omfattende utredninger om hvordan Fremtidens teknologistudier skulle settes ut i livet – rapporter som fortsatt omtales som «Torvatn1» og «Torvatn2», samt utredninger om kvalitetsarbeid og vurderingsformer som har formet praksis langt utover eget fagmiljø. Tim sa sjelden nei når fellesskapet trengte noen til å ta i et tak.

Som person var Tim mild. Han snakket aldri folk ned, han tenkte på fellesskapet før han tenkte på seg selv, og han hadde en grunnleggende tro på rettferdighet og på at alle skal ha lik mulighet til å påvirke. Og han var trofast mot sine rutiner: Papirboka på pauserommet, timeplanen på kontordøra, pennen i møteboka, hvetebollen og colaen. Han var rollespiller, svært historieinteressert, aktiv i Røde Kors og han trente taekwondo.

For kollegaene var «spør Tim» ofte svaret på mange spørsmål. Enten det var et dilemma, usikkerhet om regler, hva som er gjeldende rutiner, eller hjelp til en god formulering, og ikke uten grunn. Han hadde stort sett alltid svaret. Men, han var mye mer enn et oppslagsverk. Tim samlet folk for å diskutere og konkludere sammen, og han var alltid raus overfor andres syn. Han stilte spørsmålene gode ledergrupper trenger: Er alle sider belyst nå? Har alle fått si hvordan de oppfatter dette? Er det noe vi misforstår? Tim ble aldri utålmodig når noen stilte naive spørsmål, men var heller synlig stolt når noen rundt ham vokste med oppgavene. Flere hos oss har funnet vår egen stemme som undervisere fordi Tim lot oss prøve.

Og nå står vi her. Vi kan ikke lenger stikke hodet innom kontoret hans og komme klokere ut enn når vi gikk inn. Vi må finne veien videre sammen, uten Tim. Det er med et dypt savn og enorm takknemlighet vi tar farvel med en kollega som for alltid har satt sine spor hos oss.

Våre varmeste tanker går til familien.