Ytring
Skole eller universitet?
Er det for mye undervisning som bidrar til at studentene oppfatter universitetsutdanningen som et skoleløp?
Studentene trenger også tid til egenstudier og uformelle samtaler. Kanskje underviser vi for mye, skriver forfatteren.
Foto: Kristoffer Ramsøy Fredriksen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
I en munter-vemodig refleksjon om hvorfor studentene på Gløshaugen gjerne benevner sine daglige omgivelser som «skolen», avslutter Luca Krijger med å glede seg til samlokaliseringen. Da kan Gløs-studentene bli del av et ordentlig universitet. Jeg antar det her underforstås at vi på Dragvoll holder universitetsidealene høyere i hevd.
Så enkelt er det neppe. Også her oppe i Dragvoll-provinsen sier studentene så vidt jeg kan bedømme ofte at de går på skolen, til tross for at Universitetet i Trondheim har eksistert i snart 60 år (Krijger tror, forståelig nok, at NTH først ble universitet da NTNU ble etablert i 1996. Men helt siden 1968 var NTH en del av det nyetablerte Universitetet i Trondheim).
Kanskje institusjonen har lagt til rette for at studentene skal forstå utdanningen som et skoleløp?
Jeg er enig med Krijger i at det har mange uheldige konsekvenser dersom studentene forstår utdanningen nærmest som et skoleløp. Min erfaring er dessuten at studentenes tilbøyelighet til å stille kritiske spørsmål er mindre enn for 15-20 år siden. Dette kan godt henge sammen med at det har spredd seg en misforstått forestilling om at kunnskap er noe ferdigtygd, som skal overføres fra lærere og pensum og inn i hodet på studentene (eller elevene). I sin tur er høna og egget-spørsmålet hans dermed på sin plass: Kanskje institusjonen har lagt til rette for at studentene skal forstå utdanningen som et skoleløp? I hvor stor grad klarer vi å oppmuntre til kritisk tenkning?
Da jeg begynte å studere sosiologi grunnfag i Oslo for snart 40 år siden, var det relativt enkelt å holde styr på undervisningsplanen. Vi hadde fire timer i uka med forelesninger, og fire timer med den tids variant av «øvinger», som egentlig var seminarer. I tillegg hadde vi et par temauker med mer intensivt (men høyst frivillig) opplegg i løpet av året. Dersom vi skulle bruke rundt 40 timer i uka på studier, sa det seg altså selv at vi måtte ta ansvar for over halvparten av dette selv, enten vi satt og leste eller hadde egenorganiserte kollokvier. Mange av oss leste mye, men vi brukte også mye tid på halvveis relevante, halvveis irrelevante, samtaler med medstudenter. Vi lærte mye av disse samtalene, selv om vi kanskje ikke skjønte det der og da.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Når jeg ser undervisningsplanene til dagens studenter, slår det meg at de befinner seg i et klasserom eller et auditorium i langt flere av ukas timer enn vi gjorde i min tid. Av og til spør jeg meg om de har tid til egenstudier, og om de har tid til de mer formålsløse, men dannende, samtalene, hvor man modner gjennom konversasjon og refleksjon.
I de «frie» fagene har jeg derfor etter hvert kommet til at vi kanskje underviser for mye. Det er ikke urimelig at de mest pliktoppfyllende studentene, som møter til det som tilbys av undervisning, til en viss grad forstår tilværelsen som en fortsettelse av skoleløpet. Det gjelder selv om jeg og mange andre stadig prøver å innprente dem forskjellen på elev- og studentrollen. I virkeligheten tilbyr vi dem trolig litt for få frihetsgrader og litt for strikse rammer for hvordan de skal legge opp uka. I hvert fall dersom Krijgers synspunkter er representative for dagens studenter.
