NTNU Open, eller kanskje heller NTNU Closed?

Som forsker ansatt ved UB føler jeg nå at jeg endelig er klar til å levere inn en avhandling på dette dagsaktuelle fagområdet, om enn i en noe forkortet form som en ytring. Det teoretiske bakteppet jeg har benyttet meg av er boken «Lederisme» (2024). Den metodiske tilnærmingen har bestått av en kombinasjon av egen erfaring, dybdeundersøkelse, observasjon og intervju.

En bedre måte å si det på er at jeg har hatt samtaler med ledere, ansatte og studenter, gjennomgått saksdokumenter, samt fulgt med på studenter og ansatte som demonstrerer og ytrer seg i Universitetsavisa så vel som Khrono og Adressa. Det er med andre ord et godt og representativt utvalg av kilder som ligger til grunn for arbeidet som presenteres her.

Konklusjonen i denne ytringen er krystallklar. Enkelte ledere på UB har de siste årene vært helt besatt av å ha kontroll, både på narrativ og de ansattes hverdag (mer om det snart).

Men frykt ikke! Jeg ser nemlig en løsning i det fjerne, en slags tunnelåpning med skarpt blendende lys som blir større og kraftigere. UB har nemlig nå fått sin femte direktør på like mange år! Regner man med den nyopprettede stillingen som assisterende direktør blir tallet enda høyere, og tunnelåpningen desto større!

La meg gå fire år tilbake i tid, og så tar vi tematiske hopp hentet fra avhandlingen før konklusjonen runder det hele av på elegant vis.

Omorganiseringen i 2022 medførte sentralisering av ledere. I stedet for å sitte ute på bibliotekene sammen med bakkesoldatene, var strategien å bygge opp et koordinert ledervelde som satt samlet og kokkelerte på innelåste kontorer på Hovedbygningen på Gløshaugen.

Derfra kunne man styre på en eneveldig måte uten å møte ansatte, studenter eller brukere av bibliotekene. Avgjørelser som trengte lokal oppfølging skulle ordnes med møter på Teams, eller ble utsatt til en anledning hvor lederne skulle gjennomføre fysisk patruljering i bibliotekene. Kjekt å være leder, altså – og upraktisk å være bakkesoldat.

Uansett, det mest symbolske for meg var da jeg observerte demonstrasjoner utenfor Gunnerusbiblioteket i 2023. Patruljerende leder (nå assisterende direktør) fikk da nærmest panikk og tok firsprang opp til Gløshaugen for å legge en strategisk kommunikasjonsplan som raskt ble iverksatt uten å involvere de lokalt berørte.

En seriøs leder ville derimot ha gått ut og snakket med demonstrantene, og på den måten selv eid saken. I stedet ble det oss bakkesoldater som måtte representere UB i fysisk fast form, og prøve å forklare UB-ledelsens avvisende oppførsel ovenfor studenter, ansatte og byens befolkning.

Et annet relevant eksempel er en masteroppgave som skulle følge implementeringen av omorganiseringen ved UB. Tidligere direktør Sigurd Eriksson oppmuntret ansatte til å delta som informanter. Dessverre viste det seg at oppgavens innhold ikke tålte dagslys, og dens eksistens og innhold ble forsøkt visket ut. Likevel var en av betingelsene i informasjonsskrivet som ble sendt ut i forkant at «Masteroppgaven vil bli offentlig tilgjengelig».

Ansatte ba om innsyn gjennom lederlinja uten å få klare svar. Når man kontakter NTNU Handelshøyskolen direkte peker de tilbake til UBs ledelse og mener det er våre egne direktører som har visket ut oppgaven, og at det er helt vanlig prosedyre å viske ut oppgaver enkelte ledere ikke liker utseende på. De svarer videre at «I og med at oppgaven nå er klausulert basert på krav fra ledelsen hos dere [...] forventer [vi] nå at dette løses internt».

Oppgaven ble heller ikke lagt inn i det som dengang het NTNU Open, nå Nasjonalt Vitenarkiv.

NTNU Closed er altså resultatet her! Det er uvisst for oss ansatte hvem av våre egne bakoverlente direktører som satte foten ned, og hva den detaljerte og fyldige begrunnelsen var, så her må den skyldige selv tørre å stå frem for offentligheten med navn og profilbilde.

En tredje ting er at jeg siden studietiden utelukkende har brukt Linux som operativsystem. Det falt ikke i god jord hos enkelte i ledelsen når jeg stolt fortalte hvorfor jeg lykkes med mitt arbeid. Istedet spurte de om jeg installerte spill på Linux-PCen (!?), og jeg fikk klar beskjed om å forholde meg til standard IT-utstyr fra NTNU.

Problemet er at NTNU IT sier det motsatte og faktisk tillater Linux (hurra!). Ironien blir altså komplett når jeg blir latterliggjort på den måten, uten at jeg har gjort en eneste feil eller levert dårlige resultater på jobb. Og ikke får jeg skriftlige svar på mine spørsmål om begrunnelse, og må derfor på eget initiativ gå til NTNU IT for å klare å gjennomføre arbeidet mitt. Takk for ingenting, visse ledere ved UB!

Å innrømme feil og mangler med seg selv overfor andre virker for enkelte ledere å være et personlig nederlag, en slags nedverdigelse eller ydmykelse som for all del ikke må eksponeres, og i hvert fall ikke for offentligheten.

Vel, jeg gjør selv mange feil og lærer stadig hvordan jeg må endre og utvikle meg i takt med mennesker, kolleger og andre folk rundt meg. Vi lever ikke i et vakuum, men sammen i et (uenighets)fellesskap. Og da er det viktig å være tydelig, ærlig og redelig, gi inspirasjon, motivasjon og dele egne erfaring og feil, for å bringe menneskeheten/det kollegiale fellesskapet opp og frem.

Det er i alle fall mitt standpunkt.

Hvor mange ledere ved UB tør å følge mitt eksempel? Altså skrive en ytring der du deler av deg selv og dine visjoner, både styrker og svakheter, og viser for alle andre hva du har å bidra med til fellesskapet?

Jeg forventer mest av alt at våre to direktører, Anna Løken (velkommen til UB!) og Sølvi Karlsen, slår til og kommer på banen, men gjerne også seksjonsledere og avdelingsledere som har noe på hjertet. Vi ansatte trenger å høre deres mening om hva UB skal være.

Men husk en ting, ikke koordiner og diskuter på bakrom og i lukkede møter hva som strategisk skal skrives. Slike PR-stunt har null verdi og avsløres rimelig fort! Skriv heller din personlige mening og betraktning under åpen himmel, slik ånden i akademia er.

Konklusjonen blir altså at ledere fremover må være villige til å gi klare og tydelige svar når ansatte spør «hvorfor?», og ikke bare vri seg unna og peke i en annen retning. Ledere må også gi mer slipp på kontroll og heller stole, mer eller mindre blindt, på at ansatte med høy utdannelse er oppegående nok til å ta egne avgjørelser.

På tross av all motstand har jeg og flere andre valgt å gå 100 % imot enkelte avgjørelser fra ledere, og fortsetter å stille kritiske og konstruktive spørsmål. Jeg angrer ikke, og har lært å stå på mine krav for å oppnå mine mål i arbeidshverdagen. Til syvende og sist er det nå enkelte ledere ved UB som sitter igjen med skjegget i postkassa mens jeg vandrer stolt rundt på campus og er fri og frank (hurra!).

Det er nemlig i år, i 2026 med ny direktør, at fremtiden til UB skal utformes. Lyset i tunnelåpningen er motiverende å betrakte. Jeg håper flere melder seg på og bidrar til at vi går samlet med felles kraft og styrke inn i alle utfordringer og spennende utviklingsprosjekter.

Jeg er i alle fall villig til å ofre meg (som alltid!), så får vi se hva de to direktørene (hver for seg) tenker om saken.

Om jeg har lykkes i det vitenskapelige arbeidet som presenteres her er, som med all forskning som publiseres, til syvende og sist opp til leserens «egen Skiønsomhet, at dømme» (sitat Gerhard Schøning, 1751).

Og husk, alle feil og mangler i denne ytringen står for forfatterens egen regning!

Til slutt en relevant anekdote:

Jeg kan nesten ikke la være å komme med et kjapt innstikk til «den store samtalen» om medvirkning og ledelsesmodell som NTNU har satt i gang. Mest for å slippe å skrive en ytring bare om den saken, så derfor slår jeg to fluer i en dobbelsmekk (!), og tar med følgende synspunkt helt til slutt i ytringen min:

Jeg er prinsipielt for demokratisk valgt ledelse og kraftig lokal medvirkning og eierskap. Så får det bare være at det ikke er en perfekt løsning hver gang, fordi det er absolutt heller ikke dagens modell!

Denne ytringen er for ordens skyld skrevet på fritiden (med unntak av den relevante anekdoten). Selv om jeg er forsker er jeg strengt tatt administrativt ansatt ved UB. Her omkring har det de siste årene ikke blitt tolerert kreative firsprang, humor og multitasking (en effektiv arbeidsform!) i arbeidshverdagen.