Ytring

Den medvirkende student anno 2026

Jeg ønsker ikke at jeg skal være med å påvirke alt. Samtidig ønsker jeg ikke å møte en vegg dersom jeg ønsker å være med å påvirke. Av og til kan det føles litt sånn.

Sander Stubban tror vi alle har godt av å diskutere hva vi legger i medvirkning.
Publisert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Er jeg lei av medvirkning? Jeg vet ikke. Jeg føler ikke at jeg medvirker.

For å ta ett steg tilbake så vil jeg gi skryt de områdene jeg er fornøyd med rommet for medvirkning. Emneansvarlige ved fagene jeg har tatt har vært veldig flink til å legge til rette for medvirkning! Det samme gjelder de ansvarlige for studieprogrammene og instituttleder. Hva er jeg legger til grunn for dette?

De ønsker innspill. De imøtekommer meg som student aktivt. De tar tilbakemeldingene til seg. De møter meg i øyehøyde. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at de bryr seg.

Når det gjelder litt mer overordnet, NTNU i et større bilde, så synes jeg det er vanskelig å snakke om medvirkning på en god måte. Hva betyr det å medvirke? Hva skal jeg ha medvirkning på? Hvordan vurderer man om medvirkningen er god? Dette er kanskje ekstra vanskelig å vurdere når det tas beslutninger som jeg er uenige i. Dette inkluderer SIT-styrets beslutning om å legge ned Café Sito før jul (nå reddet av NTNU, i alle fall frem til 2030), og det inkluderer også det som virker som styrets antydning til ansatt rektor.

Et startpunkt for en reell diskusjon om medvirkning blant studenter er den lave valgoppslutningen ved studentvalgene (7,31% eller 2999 stemmer ved vårens valg). Hvorfor er den så lav (og har for så vidt vært det lenge)?

Jeg spekulerer på to ting: (1) Enten så vet man ikke nok om valget, eller (2) så har man ikke troen på at det betyr noe. Men det er synsing fra min side.

Hvor er tiltak for å undersøke dette? Hvor er datainnsamlingen, i form av intervju eller spørreskjema, for å undersøke dette? Kanskje de finnes, jeg vet ikke, jeg har ikke hørt om dem.

Jeg erfarer fra overordnet nivå at medvirkning bare virker som en prosedyre som ikke jobbes mot på en seriøs måte. Er medvirkning en skinnprosess? Så klart jobbes det mot, og jeg tror ledelsen bryr seg, men det virker som vi følger de samme prosedyrene uten å ta et steg tilbake og vurdere prosedyrene.

Ønsker NTNU medvirkning?

Jeg vet ikke hvor mye medvirkning det har vært i dette «medvirknings-året». Prosedyrene jobbes vel av et utvalg eller noen ledere nå. Vi får vente og se hva de forteller oss resten om hvordan det funker…

Jeg tror vi alle har godt av å diskutere hva vi legger i medvirkning.

Jeg mener for eksempel at det er mer medvirkning i å stemme på en valgt rektor enn at en rektor skal ansettes (av en liten komité bak lukkede dører, for mitt beste så klart). Det er rett og slett mer demokratisk.

Erfarer/ønsker vi (1) pseudodeltakelse, hvor beslutninger allerede er tatt, (2) partiell deltakelse, hvor arbeidere kan påvirke en beslutning, samtidig som ledelsen har makt til den endelige beslutningen, eller ønsker vi (3) full deltakelse, hvor hvert medlem i et besluttende organ har lik makt til å bestemme hva som besluttes. Hvis medvirkning skal diskuteres savner jeg at det settes lys på dette.

Jeg ønsker ikke at jeg skal være med å påvirke alt. Samtidig ønsker jeg ikke å møte en vegg dersom jeg ønsker å være med å påvirke. Av og til kan det føles litt sånn.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Medvirkningsprosessen virker som en stor skog som er vanskelig å navigere med mindre man legger inn tid og innsats. Jeg synes tilretteleggelsen på hva og hvordan man kan «medvirke» som student er dårlig kommunisert. Der mener jeg det ligger et ansvar hos både NTNU-ledelsen og studentdemokratiet.

Hvor er studentengasjementet?

Samtidig synes jeg at noe ansvar må rettes mot studenter. Det er ikke særlig vanskelig å avlegge stemme ved studentvalgene. Hvorfor stemmer dere ikke? Den instrumentelle holdningen jeg, og flere, mener en voksende andel av studenter har til universitetet er en skremmende utvikling. Hva skal til at du, som student, bryr deg? Dersom studenter opplever seg selv som ‘kunder’ eller ‘elever’ er det ikke rart valgoppslutningen er lav.

Jeg synes også at valgte representanter som skal «representere seg selv» er en utfordring. For at det skal fungere forutsetter det samsvar med representantens og velgermassens interesser, noe som er vanskelig å forutse, og ekstra vanskelig med lav valgoppslutning å kunne påstå. Kanskje direkte demokrati i noen enkeltsaker vil være mer representativt? En evaluering på hvordan dette kan forbedres mener jeg det er rom for.

Et forslag, som jeg selv har tenkt å etterleve når jeg inntrer i rollen som Instituttillitsvalgt ved ISS til høsten, er å jobbe mer opp mot innsamling av meninger til studentmassen (uten at jeg kan si alt om hvordan dette gjøres nå). Sett opp en stand i trafikkerte kryss, kanskje by på litt kaffe, og spør om synspunkt. Kanskje det funker, kanskje ikke. 

Diskusjonen om medvirkning tror jeg ikke ender her. Det er forhåpentligvis nyanser og uenigheter lesere ønsker å kritisere. Kjør på! Det er flott om linjeforeningene også kunne deltatt i det offentlige ordskiftet. Jeg vil oppfordre mine medstudenter til å delta.

Våg å ytre deg, for deg selv og andre.

Det tror jeg er det beste tiltaket for reell medvirkning.