Alternativt blikk fra Dragvoll

En høyesterettsdom setter svært strenge krav til at en stilling kan defineres som særlig uavhengig. Den konkrete saken gjaldt en prosjektleder i et entreprenørselskap.

Det har tidligere vært flere rettstvister knyttet til bruken av denne stillingskategorien. Spørsmålet er altså slett ikke nytt. Men uten at jeg er sikker, er det mulig det er første gang Høyesterett har behandlet en sak av denne typen. I så fall er det naturlig at spørsmålet også bør tas opp til ny vurdering i vår sektor.

Det er nettopp dette Ole-Morten Midtgård gjør i Universitetsavisa 21. oktober. Han etterlyser stemmer fra Dragvoll, og får så vidt jeg kan forstå støtte av min kollega ved ISS, Emil André Røyrvik, 25. oktober. La meg derfor presentere et alternativt perspektiv fra Dragvoll-provinsen.

Høyesterett har opphevet livsløgnen vår

Røyrvik avslutter med å si at fagforeningene i og med dommen har «…en unik mulighet og et kraftig våpen i kampen for radikal forbedring av betingelsene for den grunnleggende uavhengigheten som er nødvendig for akademisk arbeid.»

Dette høres merkelig ut, og fikk meg til å lure på om hele Røyrviks innlegg bør forstås ironisk. Betyr det at vi bør frigjøre oss fra betegnelsen «særlig uavhengig stilling», i den hensikt å radikalt å forbedre betingelsene for «grunnleggende uavhengighet»? Hvis vi ikke lenger skal være særlig uavhengige, hvordan skal det styrke uavhengigheten?

Uavhengig stilling – særlig

La meg understreke at ordningen utvilsomt blir misbrukt av en del arbeidsgivere. De rettslige tvistene som er oppstått, har hatt bakgrunn i nettopp dette. En del av disse sakene minner litt om når aktører innenfor blant annet drosje- og budtjenester har forsøkt å omgå arbeidsmiljøloven ved å definere for eksempel sykkebud som selvstendig næringsdrivende. Det er derfor gode grunner til at fagforeninger å være på vakt her.

Men fagforeningene tenker primært med utgangspunkt i en lønnstakeridentitet. De gjør en uvurderlig jobb, men denne delen av virksomheten deres treffer i liten grad min faglige identitet. Jeg har for eksempel undervist bortimot 5000 timer mer enn normen siden jeg ble tilsatt i min nåværende stilling for knapt 20 år siden. 99 prosent av dette er ubetalt. Fra et fagforeningsperspektiv er dette ren utbytting. For meg er det en naturlig pris å betale i en privilegert stilling som ellers byr på (for meg) uvurderlig autonomi.

Det er utvilsomt noe i Røyrviks påstand om at stillingene våre gradvis er blitt proletarisert. I spann med detaljerte rapporterings- og kontrollrutiner, gjør målstyrings- og forretningslogikken at en del aspekter ved den akademiske autonomien passer bedre i festtalene enn som troverdig virkelighetsbeskrivelse.

Universitetet står, skriver sosiologkollega Pål Veiden i boka Universitetskamp, i et spenn mellom profesjonsbyråkrati og maskinbyråkrati. I det førstnevnte har operatørene, det vil si professorene, stor autonomi. Maskinbyråkratiet har en stab som koordinerer arbeidsprosessene. Det forutsetter mer strukturert arbeidstid og tilstedeværelse. At vi har beveget oss i retning av det siste, er det vel knapt noen uenighet om.

Men det er jo ikke hele historien. Det har for eksempel hendt at jeg har sendt e-post til Røyrvik, og fått til svar at han har satt av noen dager til skriving på hytta. Det er jo en rettighet og en mulighet han har, og takk for det. Selv drar jeg – normalt for egen regning – gjerne til Italia eller Hellas iblant for å skrive. Selvsagt setter undervisningsplanen noen begrensninger på når vi kan gjøre dette, men jeg tror ikke det kan være tvil om at mange av oss fortsatt befinner oss svært nær det ene ytterpunktet på dimensjonen avhengighet/uavhengighet.

Den gradvise overgangen til maskinbyråkrati har likevel medført at ansatte i større grad har utviklet nettopp en lønnsarbeideridentitet. Det er litt som sosiologen Ole Johnny Olsen sa til Khrono for en tid tilbake: Arbeidskulturen i akademia har tradisjonelt forholdt seg nokså fleksibelt til tanken om normalarbeidsdag. Den nye styringslogikken vil gi sterkere tilbøyelighet til å gå hjem i firetida. Dersom denne tilbøyeligheten etter hvert blir dominerende i sektoren, er det klart vi i større grad må begynne med timeregnskap, og vi må kreve overtidsbetaling.

Hvis folk ønsker seg dit, vil jeg naturligvis måtte akseptere det, i hvert fall dersom jeg rekker å pensjonere meg først. Men jeg tror slett ikke en slik reform vil styrke den grunnleggende uavhengigheten. Jeg tror ikke det gjør oss til bedre akademikere. Og jeg tror det dramatisk vil svekke den arbeidskulturen som en gang gjorde universitetet til min klart foretrukne arbeidsplass.