Uavhengig stilling – særlig

En stor takk til professor Ole-Martin Midtgård som viste til og reflekterte over den nye og særdeles interessante dommen i Høyesterett angående «særlig uavhengige stillinger». Det ville vært meget opplysende å lage en spørreundersøkelse blant vitenskapelig ansatte i særlig uavhengig stilling om dette. Ett spørsmål ville i første omgang vært nok: «Etter å ha lest dommen, er det din oppfatning at du reelt sett innehar en «særlig uavhengig stilling»? Ja eller nei. Jeg ville blitt forbauset om andelen som svarte ja ville overstige 10 prosent.

Slik Midtgård er inne på, er det en utbredt oppfatning at uavhengig stilling handler om fleksibel arbeidstid (i begrenset forstand). Og ikke minst friheten under forskningstermin. Der forståelsen går dypere vil trolig de færreste si, som Høyesterett nå har slått fast, at ytre rammevilkår ikke er legitim grunn til innskrenkinger i uavhengigheten. Dommen beskriver dette i nærmest ironiske ordelag: «Ei stilling som ut frå ytre rammevilkår ikkje er uavhengig, kan ikkje bli uavhengig etter lova ved at arbeidsgjevaren ikkje set grenser for arbeidstida.» Men slik er nettopp tilfellet i sektoren.  

Midtgård spør om noen fra Dragvoll kan hjelpe ham i å forstå «denne særegne formen for selvpåført sosial dumping blant oss vitenskapelig ansatte.» Her tror jeg vi må benytte oss av et godt brukt uttrykk fra sektorens retoriske arsenal: «Her trenger vi mer forskning!» En spekulativ antagelse kan være at rolleforståelse og «habitus» (for å bruke et «Dragvoll-uttrykk») blant vitenskapelig ansatte i betydelig grad har blitt formet i tråd med de siste tiårenes utvikling av masseuniversitetet, der økonomi og produksjon, fabrikk og bedriftstenkning, digitalisering og plattformkontroll, markeds-, «management» og målstyringslogikk er sentrale premisser. 

Ledelse og ansatte, og ansattorganisasjoner, har i et slikt perspektiv med andre ord (det finnes naturligvis motstandsstrategier av ulike slag) blitt institusjonalisert inn i disposisjoner og handlingsskjema der en forståelse av vitenskapelige stillinger slik Høyesterett definerer særlig uavhengig stilling, er nærmest utenkelig. Den institusjonelle virkeligheten kan være frustrerende for mange, men dens grunnleggende premisser er gjennomgående blitt «doxa», tatt-for-gitt og den naturlige orden. Den er luften vi puster i, mens den uavhengigheten som Høyesterett definerer for våre stillinger mer eller mindre er hinsides vår forestillingsevne. Eller i beste fall «noe man kunne holde på med før i tida». I dag er professoren på mange måter proletarisert. Og vi trøster oss med at vi tross alt har stor frihet sammenlignet med mange andre yrker. 

Høyesterett slår altså fast at: «det sentrale er om stillinga inneber at arbeidstakaren sjølv bestemmer kva som skal gjerast, og kva som skal delegerast, korleis arbeidet skal gjerast, og når det skal gjerast». Oppsummert sier dommen: «... det er ikkje tilstrekkeleg at stillinga gjev arbeidstakaren fleksibel arbeidstid. For å bli rekna som ei særleg uavhengig stilling, må ho for arbeidstakaren innebera tydelig og openberr uavhengighet. I denne vurderinga vil det vera sentralt om arbeidstakaren har stor fridom til å bestemme omfanget av og tidspunktet for arbeidet (min utheving).» Videre sier dommen at i vurderingen om en stilling er særlig uavhengig etter loven må en ta inn over seg alle rammevilkår, også de som arbeidsgiver ikke har herredømme over. 

Et enkelt eksempel er at undervisningen i høstsemesteret ved universiteter i Norge starter mye tidligere enn i alle andre land jeg kjenner til. Jeg har aldri hørt om noe universitet i utlandet der undervisningen starter før 1. september, og ved mange ledende universiteter starter den ikke før ut i oktober. I Norge starter den tredje uke i august, samtidig som grunnskolen, og i praksis tidligere på grunn av fadderuker og ansatte som skal stille opp på ulike velkomstarrangement og også forberede undervisningen. Blant annet slik spises uavhengigheten og den frie forskningstiden opp (og burde vi ikke i tråd med dommens premisser også begynne å snakke om «den frie undervisningstiden»?).  

Denne dommen bør nå bli utgangspunktet for arbeidet i sektorens fagforeninger. Vitenskapelig ansatte er unisont motivert og opptatt av fag. Lønn og andre forhold er sekundært (det berømte «kallet» lever til tross for alt). Men i tråd med proletarisering og innskrenking av uavhengigheten blir lønn, spørsmål om overtid og andre forhold mye mer presserende. Fagforeningene har med denne dommen en ny og unik mulighet og et kraftig våpen i kampen for radikal forbedring av betingelsene for den grunnleggende uavhengigheten som er nødvendig for akademisk arbeid.