NTNU er størst, men UiO leder fortsatt

Denne ytringen ble først publisert i Dagens Næringsliv.

NTNU gjennomførte to store reformer for å styrke universitetet. Først gikk universitetet fra valgt til ansatt ledelse. Ti år senere fulgte en omfattende fusjon. Likevel ligger Universitetet i Oslo fortsatt like langt foran NTNU i toppforskning som før reformene. Hvorfor har ikke dette utløst en større debatt?

Store universitetsreformer må tåle å bli vurdert ut fra resultatene. Et viktig mål var sterkere forskning og større internasjonal konkurransekraft. For å nå dette målet valgte NTNU en annen vei enn Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen.

For rundt tyve år siden gikk NTNU fra valgt til ansatt ledelse. Ti år senere fulgte fusjonen med høyskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag. UiO og UiB gjennomførte ingen tilsvarende reformer. Dersom NTNU-reformene har virket, bør de ha satt spor etter seg i resultatene.

Jeg lette etter svaret i to av de mest prestisjefylte konkurransene om toppforskning. Jeg forventet at de skulle fortelle ulike historier. Sentre for fremragende forskning (SFF) ble etablert i 2002 og belønner de sterkeste forskningsmiljøene i Norge.

ERC Advanced Grants ble etablert i 2008 og er EUs mest prestisjefylte forskningsstipend for etablerte forskere. Konkurransene har ulike formål og vurderes av ulike internasjonale ekspertpaneler. Dersom resultatene fra begge likevel peker i den samme retningen, styrker det tilliten til at de fanger noe grunnleggende ved universitetenes forskningsstyrke. Det var akkurat det de gjorde.

I konkurransen om Sentre for fremragende forskning hadde Universitetet i Oslo gjennom hele perioden omtrent dobbelt så mange tildelinger som både NTNU og Universitetet i Bergen. Det samme mønsteret viste seg for ERC Advanced Grants. Forskjellen til NTNU var enda større: mellom to og tre ganger. Også Universitetet i Bergen lå klart bak Universitetet i Oslo, med omtrent halvparten så mange tildelinger.

Resultatene fra to uavhengige konkurranser gir den samme konklusjonen. Ett datasett kan være tilfeldig. To uavhengige datasett som viser det samme mønsteret gjennom nærmere tyve år, er det ikke.

Det neste spørsmålet var om reformene satte spor i utviklingen over tid. Jeg lette etter tegn til et vendepunkt, en periode der NTNU gradvis nærmet seg Universitetet i Oslo.

Et slikt vendepunkt fant jeg ikke. Styrkeforholdet mellom Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og NTNU har vært bemerkelsesverdig stabilt gjennom tyve år. Det gjelder både SFF og ERC Advanced Grants.

Hvis reformene hadde styrket toppforskningen, burde NTNU gradvis ha nærmet seg Universitetet i Oslo. Det har ikke skjedd.

Fusjonen gjorde NTNU til Norges største universitet. Men NTNU styrket ikke sin posisjon i disse konkurransene.

Et annet forhold peker i samme retning. NTNU og Universitetet i Oslo uteksaminerer omtrent like mange doktorgradskandidater hvert år, mens Universitetet i Bergen uteksaminerer bare om lag halvparten så mange. Dersom størrelse og rekruttering av nye forskere alene var avgjørende, ville en forvente at NTNU lå foran Universitetet i Bergen i ERC Advanced Grants.

Likevel har Universitetet i Bergen mottatt flere slike tildelinger enn NTNU. Det betyr ikke at størrelse og doktorgradsutdannelse er uten betydning. Men det gjør det vanskelig å forklare forskjellene i de mest prestisjefylte konkurransene om toppforskning ut fra størrelse alene.

Samlet gir analysene ingen holdepunkter for at overgangen til ansatt ledelse eller fusjonen har endret NTNUs relative posisjon i toppforskning. Det burde invitere til en grundig analyse av reformenes virkninger.

Det gjelder særlig når reformene har krevd store økonomiske og menneskelige ressurser. Store reformer er i praksis hypoteser om hvordan organisasjoner kan bli bedre. Hypoteser bør vurderes opp mot resultatene, ikke bare mot slagord.

Universiteter forventer at forskere dokumenterer sine påstander med empiri, tester alternative forklaringer og lar data utfordre etablerte oppfatninger. Den samme vitenskapelige disiplinen bør prege hvordan universitetsledelsen vurderer egne reformer.

Hvis universitetsledelsen ikke systematisk undersøker om reformene faktisk har gjort universitetene bedre, risikerer vi at noen av de mest omfattende beslutningene i universitetssektoren bygger på antagelser som aldri blir testet mot resultatene.