Motstandsdyktighet – om fellesskap, fotball og følelser

Knapt noen i vårt land unnlater å delta i fotballfesten, og en eller annen form for roing. Det er uforutsigbarheten som forløser begeistringen, og våre fotballspillere er guder som skaper religiøs eufori. Det er slike øyeblikk vi husker. Vi henter fram minner om at Norge har vunnet over både Brasil og England i andre mesterskap. Timene kan telles.

Vi kan alle ta del i fotballens eufori. Barn og unge som ikke er etnisk norske forteller om en sterkere følelse av å være en del av det norske felleskapet. Mange identifiserer seg med sine helter. Det handler også om mestringstro og motstandskraft.

Samfunnets motstandsdyktighet er et prioritert område i vår Nasjonale sikkerhetsstrategi (2025). Holdepunkter er et sterkt demokrati og at tillit bygger samhold og fellesskap.

Det kan synes som om fotballfeberen skaper kollektiv mestringstro på at alt er mulig – bare man bygger et lag. Å være en del av laget skaper følelse av tilhørighet. Men laget består av mennesker med ekstreme ferdigheter: Hvordan i all verden ble Norge igjen så gode? Selv om vi liker å tro mer på den norske modellen enn på flaks.

Få kan måle seg mot vår spiss – en nærmest overmenneskelig «gud». Fotballfeberen ror stadig høyere bølger. Alle på laget må være fysisk og mentalt robuste. Motstandskraften er ikke sterkere enn lagets svakeste ledd.

Flere målinger viser dessverre nedadgående kurver når det gjelder barn og unges fysiske og mentale helse. Siden barns hjerne og sosiale identitet er i utvikling, kan koblingen mellom fotballfeberen og mestringstroen oppleves sterk. Kan hende fotballfeberen er bra for oss voksne også, å kjenne litt på ellevill begeistring. Fotballfellesskapsfølelsen.

Akkurat nå tror mange at vi kan vinne hele VM 2026. Den kollektive mestringstroen er nok på sitt aller høyeste før neste kamp. Vi teller timer til vi sammen skal ro gjennom bølgene. Det blir hett, intenst og nesten ikke til å holde ut. I et par timer havner (nesten) alt annet i skyggen. Så stilner fotballfesten, vi kan gjenfinne roen.

Feeden i sosiale media overfylles av fotballfeber og følelser som (nesten) overskygger både NATO toppmøte i Ankara, spenninger i Hormuz-stredet og utviklingen i krigen i Ukraina. Pågående kriger og katastrofer i andre land havner i skyggen av fotballuniverset i vår (foreløpige) fredelige del av verden. Mange ville unnet enkelte av disse «andre land» å vinne en kamp. Å styrke felles mestringstro. Så de kan telle noen timer i sola.  

Innimellom all fotballen gir nyhetene oss glimt fra Odessa – Svartehavets perle – hvor den ukrainske pianisten Igor Yanchuk sitter ved vannkanten og spiller ved soloppgang. Ett døgn etter havneinfrastrukturen ble truffet av russiske droner og missiler, samlet hundrevis av mennesker seg i morgengryet i et øyeblikk av fred.

Et ungt par sitter tett, øynene smiler til hverandre og til journalisten. La oss håpe at de kan hente fram denne fredfulle stunden når (hvis) de blir gamle. De lever hverdagsliv i konstant uforutsigbarhet. Kanskje musikken gir et øyeblikk av sjelefred, om pianisten får spille uforstyrret. Et motstandsdyktig publikum vet at noe uforutsigbart kan skje.     

Den latinske inskripsjonen «Horas non numero nisi serenas» finnes på mange solur rundt om i Europa. Et solur kaster ikke skygge (eller teller timer) med mindre himmelen er skyfri og klar. Det spanske ordet «Serenidad» eller adjektivet «Serenas» (feminin form) betyr rolig, fredfull eller uforstyrret – eller en dyp, indre sjelefred. Eller mer symbolsk - en periode fri for stress, bekymringer eller turbulens. Fotballen omfavner alle følelser.

María de la O Lejárraga var en spansk forfatter, oversetter, dramatiker og feminist, hvis stemme ble fortiet av historien. Hun var født i 1874 og ble nesten 100 år. «Kun de rolige timene har jeg kunnet bevare i minnet» nevnes som hennes livsmotto.

Det er ingen koblinger mellom fotball og Maria. «Las horas serenas» har i ettertid blitt tolket som hennes streben etter ro og fred, men også selv å ta eierskap til egen historie. En måte å håndtere det uforutsigbare på. I likhet med den Ukrainske pianisten Igor, fremstår Maria som et sterkt symbol på personlig motstandskraft.

De fleste av hennes litterære verk fra 1900 ble utgitt under ektemannens navn Gregorio Martínez Sierra. Etter at paret levde adskilt (da han fikk barn med elskerinnen) fortsatte hun å publisere under hans navn. Da Gregorio døde i 1947 fikk Maria ingen rettigheter og royalties fra verkene. Først på 1970-tallet fikk hun økonomisk kompensasjon.

Hennes oversettelse av Ibsens «Et dukkehjem» fra 1917 publisert under mannens navn, var blant de første spanske feministisk orienterte versjonene som ble vist i Spania. Ulike begrunnelser for å leve i skyggen av sin mann nevnes.   

Allmenn stemmerett ble innført i Spania med 1931-konstitusjonen, og kvinner fikk også rett til å stille til valg i 1933. Maria ble et aktivt medlem av sosialistpartiet (PSOE) og en sentral skikkelse i den spanske kvinnebevegelsen.

Etter den spanske borgerkrigen flyktet hun til Frankrike hvor hun levde under andre verdenskrig. Så til Mexico og Argentina, hvor hun var aktiv skribent til hun døde i 1974, relativt ukjent og fattig i Buenos Aires.

Maria levde i eksil i kunne aldri vende tilbake til Spania. Hun levde aldri til å se Francos diktatur falle i 1975, eller til at kvinner fikk tilbake full stemmerett i det demokratiske valget i 1977. De levde og arbeidet omtrent samtidig, men i separate sfærer.

La oss dvele ved «Las horas serenas» når vi lagrer intense fotball-øyeblikk i minnet. I de korte intense øyeblikkene med uforutsigbarhet oppstår samhold og felles mestringstro. Det er våre barn og unge som skal overta denne uforutsigbare verden. De skal ikke bare drive teknologisk kappløp eller kontinuerlig gjenoppbygging som i Ukraina, de må være motstandsdyktige. Det oppstår ikke i et vakuum, men i fellesskap.

Å stå i de uforutsigbare fotball-øyeblikkene, og la verdens uforutsigbarhet stå i skyggen i noen timer. Å nyte fotballfesten som befri oss for stress, bekymringer eller turbulens. Å forlenge øyeblikkene for oss selv, og ikke minst for barn og unge. Å gjenfinne ro og fred.

La oss leve i troen på at fotballens følelser og fellesskap gir avkastning. Vi har et felles ansvar i å styrke alle barn og unges motstandsdyktighet. Enten de heter Erling, Igor eller Maria. Men for å håndtere uforutsigbarheten må vi også finne vårt eget solur.

«Las horas serenas» - god (fotball)sommer.