Norge bør skyte opp egne satellitter for kommunikasjon
Det finnes tekniske muligheter for å etablere enkle og rimelige satellittsystemer for kommunikasjon, som både gir nordisk/polar dekning og nasjonal kontroll.
Gutteberg, Haugli og Røste er opptatt av at Norge, men sine særegne kommunikasjonsutfordringer skal være et foregangsland.Foto: Privat
Odd GuttebergOddGuttebergProfessor emeritus NTNU
Hans Christian HaugliHans ChristianHaugliChief Technology Officer, Space Norway
Terje RøsteTerjeRøsteProfessor emeritus NTNU
Publisert
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Næringsminister Cecile Myrseth har utpekt 2026 til et «nasjonalt romår», ref. Direktoratet for romvirksomhet. Dette betyr blant annet deltakelse i EUs program Secure Connectivity, også kjent som IRIS2 (Infrastructure for Resilience, Interconnectivity and Security by Satellite). EU’s budsjett for dette programmet, er på 2,4 milliarder euro for perioden 2023 - 2027. Norges andel ut 2027 blir på ca 450 millioner kroner. Norge undertegnet avalen i mars i år. Systemet forventes å være operativt i 2030/31 med ca 280 satellitter i mellom- og lav jordbane, og koste ca 10,5 milliarder euro. Opprinnelig var ambisjonene å ha dette satellittsystemet operativt i 2027.
Et av de store problemene med IRIS2, er at det skal tilfredsstille mange ulike europeiske aktører og favne mange hensyn, både militære og sivile (såkalt «dual use»). Dette betyr at både satellitter og terminaler blir kompliserte og kostbare. Det finnes i dag ingen planer for utvikling og masseproduksjon av brukerterminalene.
Dedikerte system gir enklere løsninger og krav. Starlink-systemet gir i dag bredbåndsdekning over hele jorda, men flere store romfartsnasjoner ser nå på egne satellittkommunikasjonssystemer, spesielt for sine militære behov. Stikkordet er «nasjonal kontroll». Tyskland har nylig sendt ut en forespørsel til industrien om en leveranse på 100 satellitter i 2029. Kostnadene er estimert til mellom 8 – 10 milliarder euro. Dette initiativet vil kunne rokke ved det europeiske samarbeidet innen sektoren.
Det haster med å få etablert redundante og robuste satellittsystem under nasjonal kontroll, spesielt med god dekning av polar- og nordområdene. En kostnadseffektiv løsning er å benytte satellitter i såkalte elliptiske mellombaner, se figuren. Med 3 satellitter vil det være mulig å kunne gi døgnkontinuerlig dekning av hele nordkalotten ned til Lindesnes (57o nord). Med fire eller flere satellitter kan dekningsområdet utvides sørover.
Figuren viser tre satellitter i en elliptisk mellombane med en vinkel på ca 63 grader til ekvatorplanet. Tre satellitter i samme baneplan vil kunne gi full dekning av nordområdene. Satellittene vil bevege seg i forhold til jorda, men når en satellitt forsvinner under horisonten, vil den neste komme opp over horisonten. Dette gir kontinuerlig og cirkumpolar dekning. Som det framgår av figuren, vil hver enkelt satellitt vil ha et relativt stort dekningsområde, men siden satellitten (og jorda) beveger seg, vil én satellitt ikke kunne gi kontinuerlig dekning av et område.Ilustrasjon: Odd Gutteberg, Terje Røste og Hans Christian Haugli
En slik løsning vil kunne utgjøre et godt alternativ for statlig interesse for kommunikasjon i nordområdene. Siden dette vil være et dedikert system, vil satellittene kunne gjøres relativt enkle. Da alle tre satellitter skal inn i samme baneplan, vil kostnadene kunne reduseres kraftig i og med at de da kan skytes opp med én rakett.
Før man har et konkret forslag til hvilke radiosystemer som skal være om bord i satellittene, er det vanskelig å komme med et nøyaktig kostnadsoverslag. Men basert på tidligere erfaringer, vil produksjonskostnadene for tre satellitter utgjøre ca 150-200 millioner euro. En dedikert oppskyting av tre satellitter ombord i en SpaceX-rakett vil koste ca 70 millioner euro. I tillegg kommer prosjektkostnader og en eventuell forsikring.
For tiden foregår det en eksepsjonell utvikling av ny teknologi for brukerterminaler. Det vil derfor være mulig å lage rimelige terminaler til dediserte anvendelser for forsvar, beredskap og nødetater.
Norge har gode industrielle erfaringer og kompetanse innen romteknologi. Space Norway vil kunne spesifisere og operere et slikt system. De har lang erfaring innen spesifikasjon og operasjon av satellitter, både i geostasjonær- og elliptiske baner (Thor- og ASBM-satellittene). Kongsberggruppen med sine underavdelinger (NanoAvionics i Litauen, KDA i Horten m fl) vil kunne produsere satellitter eller deler av disse.
Oppskyting fra Andøya vil også være en mulighet. På terminalsiden vil flere firmaer ha kapasiteter. Et eksempel er WideNorth på Lysaker. De har arvet mye av den industrielle kompetansen fra det tidligere telekomselskapet Nera Satcom, som i sin tid produserte satellitterminaler for skipsfart og mobile terminaler for bruk på land. De har derfor kompetanse og teknologi til å utvikle brukerterminaler for et system av denne art.
Et slikt nasjonalt prosjekt vil kunne gi store muligheter for norsk industri og næringsliv. Det vil gi et kraftig løft for norsk romvirksomhet og radiokommunikasjon. I tillegg vil dette kunne heve nivået på forskning- og utvikling innen de samme områder.
