Blåhvalen fikk ikke henge på NTNU – nå får den bo på barneskole

Regissør Konstanse Fjellvang ved Studentersamfundets Interne Teater skrev i vår det interaktive barneteaterstykket «Det magiske havet». Her skulle publikum få dykke ned i havet og treffe skapningene som bor der. Da trengtes det en fire meter lang blåhval.

– Det var kulissegjengen som hev seg på prosjektet med å lage en svær blåhval, så vi må si oss veldig heldige som har så fantastiske kulissefolk og kostymefolk, sier Fjellvang.

Det er ikke slik at alle dyrene man møter i forestillingen er naturtro. Fjellvang forteller at de brukte ulike løsninger gjennom forestillingen.

– Noen ting ser veldig realistiske ut, og noen ganger bruker vi skuespillernes kropper for å illustrere de ulike dyrene vi møter, sier hun.

Men akkurat blåhvalen ble det lagt mye energi og kjærlighet i at skulle se realistisk ut. Scenograf Marte Linnea Ness hadde ansvar for design og gjennomføring av hvalen.

– Det var litt krevende, men det var veldig artig å bygge den karen, sier Ness.

Måtte være både lett og trygg

Hvalen skulle henge over publikum. Det gjorde byggeprosessen mer komplisert enn om den bare skulle stått på scenen.

– Den skulle henge i taket, så den måtte være trygg. Det handlet om hvordan vi skulle få den til å være trygg, samtidig som den skulle være lett, sier Ness.

Hun forteller at Samfundet heller ikke er bygget for at store konstruksjoner skal henge fra taket.

– På Samfundet er det jo ikke lagt opp til at ting skal henge i taket, så det handlet også om å finne en løsning som kunne fungere, sier hun.

Løsningen ble en konstruksjon i PVC-rør, papp, hønsenetting og pappmasjé.

– Jeg tegnet den på ark, og så laget jeg pappskiver i målestokk, sier Ness.

Skjelettet ble bygget i papp, før det ble surret inn i hønsenetting og dekket med pappmasjé.

– Så har vi brukt pappmasjé på hønsenettingen, og til slutt har vi malt, sier hun.

Laget undervisningsopplegg

De frivillige studentene tok også kontakt med Institutt for biologi, forteller Fjellvang.

– Samarbeidet med Institutt for biologi har mest vært gjennom Henriette Vaagland, som er fantastisk engasjert.

– Hva gikk dette samarbeidet ut på?

– Hun kom inn i slutten av prosessen og laget, sammen med studentene sine, et undervisningsopplegg i tilknytning til teaterforestillingen, hvor elevene kunne lære om fjæra og skapningene som bodde der.

Da forestillingen var ferdigspilt, ønsket ikke studentene at hvalen skulle kastes. Samfundet hadde heller ikke plass til å lagre den.

– Vi har ikke noe plass til å oppbevare den på Samfundet. Så da spurte vi NTNU om de hadde lyst til å overta den, sier Ness.

Vaagland hadde håpet å kunne henge opp hvalen på studentarealet til biologistudentene, men da det ikke lot seg gjøre, ble den i stedet donert videre.

– Sørborgen barneskole tok imot pattedyret på null komma niks, forteller Vaagland.

Det er en løsning hun er svært fornøyd med.

– Det er flott at den kommer en gjeng små havbeskyttere til gode. Kunnskap for en bedre verden med hønsenetting og pappmasjé, avslutter hun.