Har NTNUs styre tillit til universitetets egne ansatte?

Ifølge Universitetsavisa advarte han mot valgt ledelse fordi man da risikerer et «akademisk galehus», der universitetet utvikler seg til en «politisk kampplass».

NTNU-styret har bestemt seg for ansatt rektor med 8 stemmer mot 3

Da uttalelsen falt, hadde NTNUs ordinære styreleder allerede gjeninntatt vervet. Så langt jeg kjenner til, har verken han eller NTNU-styret senere funnet grunn til å korrigere eller kommentere utsagnet. Derfor handler dette ikke lenger bare om én persons ordvalg. Når en så alvorlig karakteristikk blir stående uimotsagt fra universitetets øverste styringsorgan, blir det også et spørsmål om hva styret som helhet ønsker å signalisere til universitetets ansatte og studenter.

Det er selvsagt fullt legitimt å argumentere mot valgt rektor. Det har vært gjort ved norske universiteter i flere tiår, og det finnes gode argumenter på begge sider. Noen mener ansatt ledelse gir tydeligere styring og større handlingsrom for ledelsen. Andre mener valgt ledelse gir sterkere forankring i fagmiljøene og større legitimitet i organisasjonen. Dette er en viktig og nødvendig diskusjon. Men akkurat formuleringen om et «akademisk galehus» er vanskelig å komme utenom. Dersom sitatet er korrekt gjengitt, handler det ikke bare om synet på en bestemt ledelsesmodell. Det sier også noe om hvordan man ser på universitetets egne ansatte og deres rolle i styringen av institusjonen.

Ytring

Medvirkning som bestilt

Gjennom mange år i akademia har jeg opplevd utallige faglige konflikter, prinsipielle uenigheter og til tider harde diskusjoner om universitetets utvikling. Det er ikke alltid behagelig. Men det er heller ikke et problem som må løses. Tvert imot er det en del av universitetets natur. Universiteter er steder der ideer brytes mot hverandre, der etablerte sannheter utfordres, og der mennesker med ulike perspektiver forsøker å overbevise hverandre gjennom argumenter. Den kulturen kan være krevende, men den er også en av de viktigste grunnene til at universiteter fungerer.

Når valgt ledelse beskrives som en risiko for et «akademisk galehus», er det derfor vanskelig ikke å stille spørsmålet: Hvem er det egentlig som skal skape dette galehuset? Det er jo universitetets egne forskere, undervisere og studenter. De samme menneskene som hver dag er betrodd ansvaret for forskning, undervisning, sensur, doktorgradsutdanning og forvaltning av betydelige offentlige ressurser. Dersom disse menneskene ikke kan betros å delta i valg av universitetets ledelse, hva sier det egentlig om tilliten til deres dømmekraft?

Ytring

Om rektorval og demokratikompetanse

Det er også vanskelig å forstå utsagnet i lys av erfaringene fra andre universiteter. Universitetet i Oslo velger sin rektor. Universitetet i Bergen velger sin rektor. Ingen som kjenner disse institusjonene vil med alvor beskrive dem som «akademiske galehus». De er tvert imot universiteter med sterke fagmiljøer, høy internasjonal anerkjennelse og lange akademiske tradisjoner. Man kan være for eller mot deres styringsmodell, men det er vanskelig å hevde at valgt ledelse i seg selv har ført til kaos eller uforsvarlig styring.

Det som gjør uttalelsen særlig oppsiktsvekkende, er at den kommer fra en person som nylig hadde ledet NTNUs styre. Som fungerende styreleder representerte han universitetets øverste styringsorgan og hadde et særlig ansvar for å bygge tillit mellom styret og universitetssamfunnet. Når han velger en formulering som mange ansatte naturlig vil oppfatte som nedlatende overfor deres evne til å ta ansvar for egen institusjon, blir spørsmålet om tillit vanskelig å unngå.

Like viktig er det at uttalelsen senere har fått stå uten offentlig korreksjon. Dersom dagens styreleder eller resten av styret mener at beskrivelsen av valgt ledelse som et «akademisk galehus» er misvisende eller uheldig, har de hatt rikelig anledning til å si det. Når det ikke skjer, blir det vanskelig å vite om utsagnet skal forstås som en personlig vurdering eller som noe styret som helhet kan leve med. Det er nettopp denne tausheten som gjør saken mer alvorlig enn den ellers ville vært.

Jeg synes også tidspunktet er bemerkelsesverdig. NTNU har over flere år brukt betydelige ressurser på å diskutere medvirkning, arbeidsmiljø og tillit mellom ledelse og ansatte. Gjennom ulike prosesser har både ledelse og fagmiljøer forsøkt å finne bedre måter å samarbeide på og styrke opplevelsen av medbestemmelse i organisasjonen. Mange av disse prosessene bygger på en erkjennelse av at universitetet fungerer best når ansatte opplever at deres erfaringer og synspunkter blir lyttet til og tatt på alvor. Uansett hva som var hensikten med uttalelsen, er det vanskelig å se hvordan en karakteristikk som «akademisk galehus» bidrar til dette arbeidet. Tvert imot fremstår den som en effektiv torpedo mot nettopp de forsøkene på tillitsbygging som universitetet samtidig bruker så mye tid og energi på.

– Folk vurderer å slutte

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor slike utsagn skaper reaksjoner. Tillit handler ikke bare om organisasjonskart, valgordninger eller formelle styringslinjer. Tillit bygges gjennom hvordan mennesker møter hverandre når de er uenige. Ansatte som opplever at deres synspunkter blir tatt på alvor, vil som regel også være villige til å akseptere beslutninger de selv ikke støtter. Men når man får inntrykk av at ens engasjement for universitetets utvikling blir møtt med mistenksomhet eller nedlatende karakteristikker, oppstår det lett en motsatt reaksjon. Den gjensidige tilliten som enhver institusjon er avhengig av, begynner gradvis å svekkes.

Denne saken reiser også et mer prinsipielt spørsmål. Staten oppnevner eksterne styremedlemmer og styreledere ved universitetene fordi de skal tilføre erfaring, perspektiver og bidra til god styring. Men bør det ikke også være en forventning om at de møter universitetenes ansatte med respekt og med en grunnleggende tillit til deres faglige og demokratiske dømmekraft? Dersom en nylig fungerende styreleder omtaler ansattes ønske om innflytelse over egen institusjon som en risiko for et «akademisk galehus», er det rimelig å spørre om dette er forenlig med det ansvaret rollen innebærer. Når uttalelsen samtidig får stå uten korreksjon fra dagens styreledelse, er det også rimelig å spørre om departementet mener at dette er en akseptabel måte å omtale universitetenes ansatte på.

Derfor handler dette ikke lenger bare om valgt eller ansatt rektor. Det handler om forholdet mellom NTNUs styre og universitetets ansatte. Dersom den tidligere fungerende styrelederen faktisk mener at ansatte og studenter som ønsker å velge sin egen ledelse representerer en risiko for et «akademisk galehus», bør han si det klart og tydelig og stå for det synet. Da vet universitetssamfunnet hvor han står, og debatten kan føres på et ærlig grunnlag.

Dersom dette derimot ikke var budskapet han ønsket å formidle, bør han trekke uttalelsen tilbake og erkjenne at den var uheldig. Og dersom dagens styreleder og resten av styret ikke deler denne karakteristikken, bør de si det. For mange ansatte handler reaksjonene ikke først og fremst om rektorordningen. De handler om følelsen av å bli møtt med en grunnleggende mistillit fra personer som har hatt eller har ansvaret for universitetets øverste styringsorgan.

Spørsmålet som står igjen, er derfor enkelt: Har NTNUs styre tillit til universitetets egne ansatte? Dersom svaret er ja, burde det være uproblematisk å ta avstand fra en formulering som beskriver ansattes og studenters demokratiske engasjement som en risiko for et «akademisk galehus». Dersom svaret er nei, fortjener universitetssamfunnet å få vite det.

For tillit er ikke noe et styre ensidig kan forvente å motta. Tillit bygger på gjensidighet. Når universitetets egne ansatte opplever at deres engasjement for medvirkning og demokratiske prosesser blir omtalt på en måte som kan oppfattes som nedlatende eller respektløs, er det vanskelig å se hvordan det kan styrke forholdet mellom styret og organisasjonen. Da er det ikke de ansatte som først må forklare seg. Da er det styrets ledelse som må forklare hvorfor den fortsatt fortjener deres tillit.