Ytring
Troya, myter og det som virkelig betyr noe
Christopher Nolans møte med de gamle mytene har skapt debatt. Men debatten overser kanskje det viktigste: hva mytene kan lære oss om krig, makt og menneskelige valg.
En stor keramisk pithos fra 675 f. Kr. funnet i Mykonos by som den viser voldelige scener fra den Trojanske krig. Her avbildes det en Gresk kriger som dreper en gutt med sitt sverd mens moren ved siden av prøver å be om nåde.
I dag kan man se vasen i det arkeologisk museum på Mykonos og den stod sannsynligvis over en grav fra antikken.
Foto: Alexandra Røe Angeletaki
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Christopher Nolan har i disse dager vært diskutert i mange medier. Etter å ha sett filmen hans tenkte jeg at han har nærmet seg fortellingen om Troja på en måte som er svært viktig i vår tid. Han bruker ikke bare en gammel myte for å lage en spektakulær film, men sender også et budskap til en generasjon som kanskje har glemt hvor grusom krig egentlig er.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Myten om Odysseus, som reiser tilbake til Ithaka, har eksistert som en muntlig tradisjon og blitt fortalt gjennom flere hundre år. Den griper oss fortsatt. Men hva har Vesten hengt seg opp i her? Hvorfor er det så mange som vil kritisere det Nolan har gjort? Jeg tenker: Har ikke alle kunstnere frihet til å la seg inspirere og skape noe nytt av disse mytene? Tilhører mytene noen?
Det vekker ikke like sterke reaksjoner når krig fører til at uskyldige mennesker blir drept i flere land. Det skaper heller ikke noe stort engasjement blant folk flest når andre sulter på grunn av store selskaper som vil kontrollere de viktige mineralene vi trenger til mobiltelefonene våre.
Jeg ser heller ingen større debatter om alle kulturskattene som i dag pryder museer verden over, etter å ha blitt røvet og solgt gjennom tidene, eller om det som opprinnelig ble tatt som krigsbytte eller gjennom plyndring og kolonial erobring. Hva med alle krigene som er blitt ført i religionens navn, selv om de ofte har hatt helt andre motiver?
Når jeg ser tilbake på historien, ser jeg gang på gang at grådighet, økonomiske interesser, maktbegjær og kolonialisme har vært de egentlige drivkreftene. At et område blir erobret med våpenmakt, er dessverre ikke noe nytt fenomen. Tvert imot er det et tilbakevendende mønster gjennom hele menneskehetens historie.
I dag lever vi i en tid der kunstig intelligens, droner og moderne krigføring ofte fremstilles som fremskritt, mens de økonomiske interessene bak konfliktene blir stadig større. De enorme energikostnadene blir sjelden diskutert. Noen tjener enorme summer på krig, ødeleggelse og ustabilitet.
Nolan velger et annet narrativ, og filmen hans tilhører vår tid – en tid der vi ser hvordan ekstreme ideologier sprer seg gjennom sosiale medier for å overbevise mennesker om at makt, teknologi og krig er løsningen på verdens problemer.
Han minner oss om at det å drepe, ødelegge og ta andres land og ressurser ikke gjør mennesket lykkeligere. Krig etterlater ikke bare ruiner i landskapet, men også en tunghet i menneskesinnet – en sorg og fortvilelse som ikke lett forsvinner. Seieren på slagmarken kan aldri fjerne tapet, savnet og smerten som følger med.
Kanskje er dette den viktigste lærdommen fra de gamle mytene: Mennesket har alltid stått mellom kaos og håp, mellom ødeleggelse og skapelse. Spørsmålet er ikke bare hvem som vinner en krig, men hva slags verden vi ønsker å bygge etterpå.
Og hva er det vi idag skal bli husket for?
