Bidrag til en verdig debatt, Brataas?

Jeg sammenlignet i et tidligere innlegg denne påstanden med Erasmus Montanus’ berømte «Ergo er Mor Nille en sten», all den tid det mangler en uttalt forbindelse mellom det som endres (reform) og det som måles (tilslag i de to virkemidler).

Ytring

NTNU-reform ble begrunnet med toppforskning

Som stortingspresident uttrykte den legendariske Carl Joachim Hambro engang at enhver stortingsrepresentant sto fritt til å uttrykke den forvirring som hersket i hans eget sinn. Denne retten gjelder selvsagt også for professorer ved NTNU.

Men det er likevel merkelig at Brataas hevder at undertegnede tillegger ham mer vidtgående konklusjoner enn han har lagt opp til, når han i neste omgang fortsetter med å si at «de ikke har løftet NTNU innen toppforskning». Ifølge Brataas var det ett av flere uttale mål med reformene.

Brataas belegger dette med følgende sitat fra rektors notat til styret i januar 2015: «Alternativet vil gi mer effektiv bruk av forsknings- og utdanningsressurser på tvers av campusene noe som på sikt vil skape robuste fagmiljø på høyt internasjonalt nivå. Dette vil bidra til raskere å realisere NTNUs satsingsområder».

Det er riktig at rektor begrunnet reformen med punktet over. Men i anstendighetens navn må det nevnes at dette var ett av totalt 13 argumenter for det fusjonsalternativet som NTNU-styret vedtok. De øvrige 12 handlet om ulike aspekter ved studieportefølje, strategisk posisjon og næringslivssamarbeid.

Disse 12 punktene velger Brataas å se helt bort fra. Ikke bare det, han prøver å få det til å se ut som om det punktet han har valgt å fremheve var det eneste momentet rektor brukte.

Det ene punktet Brataas trekker frem, handlet for øvrig heller ikke om toppforskning om man leser det nøye. Som om ikke det var nok: I samme notat nevner rektor i tillegg seks potensielle ulemper med fusjon.

Det første av disse er: «NTNUs profil som forskningstungt universitet vil bli utvannet. Profesjonsutdanningene på bachelornivå vil utgjøre en større andel av virksomheten, mens ph.d.-utdanningen vil relativt sett bli mindre. Disiplinfagene kan bli svekket og utarmet. Virksomheten innenfor teknologi, arkitektur og humaniora blir relativt sett mindre».

Dette viser at rektor påpekte at økning i toppforskning ikke var en grunn til fusjon, snarere så han en fare for at toppforskningen i verste fall sto i fare for å svekkes.

Leser man hele rektors notat, ikke bare det ene punktet Brataas har plukket ut, fremkommer det med all mulig tydelighet at toppforskning ikke var begrunnelsen for hvorfor fusjonen ble gjennomført. Driveren for fusjonen var noe helt annet enn det Brataas gir inntrykk av, derfor blir hans påstand om at det var mislykket også feil.

Hadde Brataas levert denne type argumentasjon i en besvarelse innenfor historie ville det stå til stryk. I vårt fagfelt er det en dødssynd å utelate – eller shoppe – argumentasjon i den hensikt å begrunne en konklusjon det ikke er faglig grunnlag for.

Så kan jo Brataas – ettersom han etterlyser «en diskusjon som er et toppforskningsuniversitet verdig» – også bruke neste innlegg på å forklare hvorfor han mener det er en kausalsammenheng mellom ledelsesmodell og toppforskningsresultater.

Her tror jeg det er flere med meg som venter i spenning. Ikke minst fordi det ene virkemidlet han har valgt som målestokk for toppforskning ennå ikke eksisterte da ny ledelsesmodell ble vedtatt i 2005.