Medvirkning som bestilt

For eventuelle nye lesere: det har pågått en debatt ved NTNU i vår om ledelse og medvirkning som—kanskje—inkluderte en diskusjon om valgt versus ansatt rektor.

Saken ble oppsummert i nevnte styremøte der ressursgruppa ledet av Terje Lohndal la fram sin rapport. Flere av oss her ute i periferien har hatt innvendinger underveis, som rektor og styreleder blankt tilbakeviste. Jeg tror de misforstår.

NTNU-styret har bestemt seg for ansatt rektor med 8 stemmer mot 3

Kjernen ligger i forskjellen mellom disse utsagnene: «Vi har vasket» versus «det er blitt rent».

De tilfredse utsagnene fra blant annet rektor var stort sett av den første typen: Jobben—vasken—er utført i henhold til bestillingen. Men arbeidet med å redusere den opplevde avstanden til Hovedbygningen, om det er aldri så godt ment, vil ikke lykkes før nivå 1 makter å se saken på den andre måten. Ikke hva som er gjort, men hva som er oppnådd.

Nå har vi vaske’ gølvet... men ble det rent? Man har forhørt seg i organisasjonen, flott, men føler folk seg hørt?

Forstå meg rett: Diskusjonene om medvirkning har utvilsomt hatt verdi. Ressursgruppa fortjener honnør—deres oppsummering og forslag, slik de er gjengitt i UA, er gode. Honnør skal også alle ha som har stått på på lavere nivåer. Mye bra arbeid er åpenbart gjort, og viktig informasjon har kommet fram. Jeg tror nok det er godt ment fra de fleste i Styret også.

Medvirkningsdebatten kan bære frukter hvis, men bare hvis, den kun var starten på et langsiktig, kontinuerlig arbeid med Lohndal-rapporten som utgangspunkt. Det håper jeg på! Rektor har sikkert helt rett i at prossessen «er gjennomført i tråd med de rammene som styret vedtok». Han sitter med oversikten over tiltak som er gjort, så fra hans perspektiv har nok prosessen vært «bredt anlagt».

– Utfallet ble som forventet

Ingenting av det han sa er feil. Det er suksesskriteriet som er feil. Dette kan ikke lykkes så lenge man er fornøyd når jobben er utført etter de kriteriene nivå 1 selv har definert.

Verken rektor eller styret er de rette til å vurdere om prosessen har vært god. Det er det bare fotfolket som kan gjøre. Det hender at det er legitimt for ledelsen å avfeie kritikk som uberettiget ved å vise til iverksatte tiltak, men ikke her.

Prøv å forstå følgende: Ingen her ute bryr seg om ordlyden i styrets bestilling. Ingen er interessert i hvilke rammer styret vedtok. For de som ikke kom til orde—og det er ikke så få—er det nokså likegyldig til at en hel del andre på rektors liste gjorde det. Det hjelper lite at enkeltpersoner kunne sende innspill når svært få ser ut til å ha visst om muligheten (det kom 19 svar).

Medvirkning: Sisyfos ved NTNU

Derimot tror jeg det kunne hjulpet med en e-post fra rektor med invitasjon til å bidra, med informasjon om hvordan. I stedet har vi hatt en høring som har gått mange hus forbi, halvparten av instituttene svarte ikke, men rektor mener kritikken er uberettiget fordi styrets bestilling er levert.

Men...det er en start. Ledelsen bør lese Lohndal-rapporten nøye, sette seg inn i folks hverdag og brette opp ermene for et arbeid som ikke tar slutt med det første.

Rektordiskusjonen – uklart fra start til slutt

Avstemningen om ledelsesmodell gikk som alle forventa, og det er ikke så mye mer å si om det.

Saken har blitt diskutert her og der, men har det bare vært en skinndebatt? Kanskje, kanskje ikke, men det var i hvert fall klart allerede i desember at den var helt uten praktisk betydning. Så kan man jo eventuelt mene at den har hatt verdi likevel.

Jeg gjengir styreleder Remi Eriksens herlige utsagn i sin helhet fordi det er så kostelig: «Jeg mener det både i selve styremøtet [i desember, min anm.] og i etterkant ble gjort veldig tydelig at styret ikke har avvist en diskusjon om valg av ledelsesmodell, men anser spørsmålet om ledelsesmodell som en delmengde av det bredere tema som styret ba om: ledelse og medvirkning.»

Det må være det mest utydelige utsagnet som noen gang har blitt gjort veldig tydelig.

Du kan si «delmengde av temaet ledelse og medvirkning» så mange ganger du vil, det blir ikke noe klarere. Særlig ikke når delmengden opprinnelig skulle være hele debatten.

La meg minne om følgende fra det som ble sagt «i selve styremøtet og i etterkant»:

•  Styrevedtak i oktober :«[g]itt utredninger som allerede foreligger, ser ikke styret behov for en omfattende ny utredning av spørsmålet om ledelsesmodell ved NTNU».

•  I styremøtet i desember: den samme Remi Eriksen innleder med å minne om at styret allerede har slått fast at det har tilstrekkelig saksgrunnlag om ledelsesmodell. 

• Etter møtet: Styremedlemmer Tveiten, Kverme og Skallerud i Universitetsavisa: «Styreleder har også helt rett i at styret per nå har nok informasjon fra utredninger om ledelsesmodell til å ta en beslutning om akkurat det.»

•  Skallerud (som jeg normalt er enig med!): «Hvis dette ble satt opp som egen styresak på et senere møte, med tilhørende underlagsmateriale, så vil styret ha nok informasjon til å diskutere det og gjøre vedtak. Dette venter styret med til det har fått informasjonen som utvalget som er oppnevnt skal framskaffe.»

Hva enn disse svært så tilstrekkelige utredningene innebar, så var det altså ikke å lytte til diskusjoner og innspill fra organisasjonen. Men vente skulle styret likevel. Hvorfor? Hva er vitsen med å vente på informasjon man ikke trenger?

Når styrets desembervedtak likevel «ikke avviste», men «ba om» en diskusjon om ledelsesmodell, da minner det meg om en mor som sier til treåringen «skal du og mamma ta på skoene våre nå?». Det er ikke et reelt spørsmål, diskusjon har ingen hensikt. Ødeleggende for barns tillit til foreldrene, ifølge Jesper Juul. Bedre tross alt å bare si «nå tar vi på skoene, for det har mamma bestemt».

Oppsummert: Ledelsesmodell gikk fra å være hovedsak til å bli fjernet som eksplisitt punkt. Likevel ber styret om at det diskuteres som «delmengde» av et uklart avgrensa, større tema, men sier samtidig at de ikke ikke har behov for å høre på verken diskusjonen eller hva den resulterer i.

For å være veldig tydelig: jeg er uenig i at dette var veldig tydelig.

Clickbait i Khrono

Avslutningsvis (fordi jeg er en ganske uinteressant person i dette) vil jeg si meg vrangsitert, eller tabloidisert, i ingressen til Khronos sak, der jeg visstnok «refser» styret og det ser ut som jeg generelt mener at «det har ikke noe å si hva de ansatte mener». Dette er tatt ut av sammenheng og er heller ikke mine ord, noe som er klart for den som leser hele saken. Clickbait.

Det siste jeg ønsker er å si at det er bortkasta å heve stemmen! (jeg hadde vel ellers ikke brukt tid på å gnåle i UA). Det er helt avgjørende at ansatte sier hva de mener, og arbeidsmiljøundersøkelsen (ARK) viser at mange føler seg sett og hørt på nivå 3 og 4.

Utsagnet var en oppsummering av samtaler med kolleger i senere år og dreier seg spesifikt om nivå 1. Der opplever jeg en altgjennomsyrende oppfatning om at de ansattes innspill bare er noe ledelsen «tar med seg videre» når de vedtar det de allerede hadde bestemt seg for fra før.

(...og jeg fristes til å legge til: en god del av innsikten fra Lohndal-rapporten kunne vært velkjent for lenge siden—med konkrete tall og langt høyere svarprosent—dersom ARK ga rom for å si noe om høyere nivå enn nærmeste leder. Rapporten viser at nivå 1 og 2 direkte påvirker folks hverdag og trivsel, som ARK i dag ikke fanger opp. Så kunne man også måle utvikling over tid. Men det er ei anna soge.)