Når sannheten blir ubærekraftig 

Jeg har levd lenge nok til å verdsette stillheten mer enn debatten, men enkelte ting må sies. Det som driver meg til å skrive dette, er en voksende uro for hvordan vi lærer unge mennesker å tenke, og hva vi ber dem om å tro på.

Å veilede bachelor- og masterstudenter er blant de ekte gledene jeg har i denne verden. Jeg gir studentene tid, styrker deres tro på kunnskap, og finner mening i undervisningen. Jeg stoler på at de skal bære lyset og den kritiske tanken videre den dagen jeg selv er borte.

Det var med denne omsorgen for studentenes arbeid at jeg for noen år siden ble sjokkert da jeg leste en rapport fra en gruppe talentfulle, oppriktige studenter som henviste til FNs erklæring om bærekraft og lovet at arbeidet deres skulle bidra til å løse miljøkrisen. Da jeg spurte hvorfor de trodde at akkurat dette kunne fjerne forurensning fra havet og luften, svarte de at å skrive om bærekraft var en del av kravene. Da jeg spurte om de trodde på det de hadde skrevet, svarte de «nei».

Den dagen sa jeg til gruppen at når man blander påstander man ikke tror på inn i en vitenskapelig tekst, svekker man troverdigheten til hele arbeidet. Vitenskap må bygge på ærlighet, og jeg kan ikke tro på tekster som inneholder usannheter.

Å lese avsnittene om bærekraft i studentenes rapporter fikk meg til å reflektere over min egen barndom og ungdom i Irak. Som barn måtte jeg skrive ukentlige skoleoppgaver, nesten alltid med det samme temaet: hvorfor vår leder var strålende. Etter hvert ble jeg en ekspert på propaganda. Jeg visste at det jeg skrev var løgn. Jeg lengtet etter et sted der mennesker kunne skrive sannheten og tenke fritt. Men, som mine studenter, ville jeg ikke miste karakterene mine. Til slutt begynte jeg til og med å finne en merkelig tilfredsstillelse i å forme usannheter.

Da jeg leste NTNUs egen definisjon av bærekraft, kjente jeg igjen den samme uroen. Teksten taler om å bekjempe fattigdom og urettferdighet samtidig som man skal beskytte miljøet, både lokalt og globalt, for nåværende og fremtidige generasjoner (https://www.ntnu.no/barekraft/om). Det er en beundringsverdig visjon, men også en grenseløs en. Under dens paraply kan alt og ingenting kalles bærekraftig. 

Når en definisjon favner enhver menneskelig aktivitet, mister den presisjonen som kunnskap krever og blir en moralsk tåke. I en slik tåke lærer studentene at oppriktighet betyr mindre enn lydighet, og at den tryggeste veien til godkjennelse er å gjenta systemets retorikk heller enn å stille spørsmål ved den. Det som begynner som et forsøk på å integrere etikk i utdanningen, risikerer å ende som en øvelse i underkastelse.

Jeg tviler ikke på betydningen av å reflektere over bærekraft. Men jeg ønsker å stille noen spørsmål: Lever vi selv bærekraftig? Er den økonomiske veksten nasjonene jager, det samme som den såkalte sirkulære økonomien? Er nyere biler, større hus og endeløse reiser for å «oppleve verden» bærekraftig? Er kunstig intelligens, datasentre og kryptovaluta bærekraftig? Er det bærekraftig å bruke fem prosent av bruttonasjonalproduktet når USA forteller oss at vi må kjøpe flere våpen og ta større ansvar for egen sikkerhet? Og hvis vi først skal lære studentene om FNs erklæringer, burde de da ikke kjenne til de grunnleggende prinsippene i organisasjonen, ikke bare delen som handler om bærekraft?

Da jeg spurte kolleger om kravet om bærekraft i rapportene, sa de at det kommer fra toppen. Det er ikke riktig at bestemmelser som kommer ovenfra, skal legges som et lag over sjelen til unge mennesker. Vi blir ikke mer miljøvennlige av å skrive om bærekraft i arbeid som ikke handler om temaet. Det vi blir, er mindre ærlige og mindre troverdige – og det er ikke en retning jeg ønsker å veilede unge mennesker i.

Det er ikke bærekraftig å ofre fri og kritisk tenkning på bærekraftsretorikkens alter. Når vi ber studenter gjenta det de ikke tror på, lærer vi dem lydighet i stedet for nysgjerrighet. For meg er det det motsatte av utdanning, og den sikreste måten å gjøre både kunnskap og samvittighet ubærekraftige på.