Ytring
Et pinlig skue
De av oss som fulgte behandlingen av saken om ledelse og styrket medvirkning i årets siste styremøte ved NTNU ble vitne til en merkelig forestilling.
Styremøte 9. desember ble pinlig, mener forfatterene Ronny Kjelsberg og Arve Hjelseth
Foto: Tore Oksholen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Enhver som har noen års erfaring fra politikk og/eller organisasjonsliv, vil kjenne igjen en lang rekke hersketeknikker, vikarierende argumenter og lett kyniske strategier for å oppnå det ønskede resultat, uten å skjele for mye til hva debatten rent faktisk skulle handle om.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
To av de fire vitenskapelig ansatte i den innstilte ressursgruppa for prosessen er ansatte ledere, hvorav en (Londahl) tidligere aktivt har gått ut mot valgt rektor sammen med ett av de andre medlemmene i gruppa (Holden). Sistnevnte har også gjentatt dette i årets diskusjon. Universitetsavisas redaktør har dokumentert at også de to andre på ulike vis har uttrykt seg positivt til ansatt ledelse.
Det vil si at de ansatte som var navngitt i innstillingen i utgangspunktet hellet kraftig i retning NTNU-ledelsens foretrukne syn. Når NTNUs organisasjonsdirektør i styremøtet avviser at dette har noen betydning, siden denne gruppen bare skal sammenfatte og oppsummere diskusjonen, framstår det rett og slett ikke som troverdig. NTNUs organisasjonsdirektør har lang politisk erfaring og vet svært godt hvor mye makt som ligger i å kunne formulere og legge fram en sak.
Det er også påfallende at styret tar utgangspunkt i et vedtak som handler om ledelsesmodell, og deretter utvider den til å handle om medvirkning i stort. Et slikt grep er ikke i seg selv problematisk. Men det lar seg ikke benekte at flertallet deretter forsøkte å skyve hele den opprinnelige diskusjonen om ledelsesmodell ut bakdøra eller under teppet. Det er i beste fall ganske uryddig, når vi tar i betraktning det forrige styrets vedtak.
Det som skjedde i styremøtet er svært uheldig for prosessens legitimitet. Én styrerepresentant tok til orde for at spørsmålet om valgt versus ansatt ledelse kunne gjøre diskusjonen spisset og ubehagelig. Det ser vi ingen grunn til at den skal være. Universitetet er i bunn og grunn det sosiologen Lars Laird Iversen har kalt et uenighetsfellesskap.
Kjernen i det vi driver med er at ulike argumenter, helst saklige, møtes og bryner seg mot hverandre, for deretter å munne ut i en beslutning basert på hvor gode argumentene er. Den slags diskusjoner er hverdagen vår, og den må vi tåle godt. Dette handler om sak, ikke personer.
Det som kan gjøre debatten giftig og ubehagelig, er at vi heller enn å møtes i åpen debatt, konfronteres med hersketeknikker og manipulative maktgrep. Det skaper sinne, avmakt og generelt dårlig stemning i organisasjonen.
Vi er derimot glade for at tre av styrerepresentantene (Skallerud, Tveiten, Kverme) i et innlegg i Universitetsavisa presiserer at vedtaket skal innebære en diskusjon om ledelsesmodell. Vi kan også forstå at de tre synes redaktør Oksholen til tider kanskje tråkket litt for hardt på gassen i sin kommentar om styremøtets behandling av saken.
De bør likevel ta innover seg at Oksholen langt fra er den eneste som har reagert kraftig etter å ha sett forløpet av sist styremøte, og at dersom formålet med styrets vedtak var å få en mer nyansert og rolig debatt, tyder mye på at det har vært kontraproduktivt.
Det hjalp heller ikke at en av de eksterne representantene stilte sin manglende forståelse og respekt for universitetets særegenhet til fritt til skue, og hevdet at «NTNU er ikke til for de ansatte. De ansatte er til for NTNU». Men ingen av delene er tilfelle. NTNU er ikke til for de ansatte, men de ansatte er heller ikke til for NTNU. De ansatte, sammen med studentene, er NTNU.
Dette skiller universitetet fra både bedrifter og de fleste andre institusjoner. Vårt samfunnsoppdrag, om vi skal bruke dette nokså ulne begrepet, er ikke overfor bestemte eiere, men overfor samfunnet som helhet.
Vi er forpliktet overfor vitenskapens normer. Det er viktig å ha rekkefølgen riktig her. Vi er fagfolk, og fagligheten den viktigste veilederen. Lojaliteten er knyttet til fagligheten, som vi har tillit til at NTNU legger til rette for. Vi setter altså den øverst og bidrar derigjennom forhåpentligvis til å løfte NTNU. Hvis NTNU lykkes, er det en utilsiktet, positiv bivirkning av at vi agerer på faglighetens grunnlag.
Derfor er det faglighetens vilkår som er avgjørende. Det er bakvendt å starte med hva NTNU har “behov” for, og dernest se nærmere på hva slags faglighet som dermed er tilgjengelig for servilt lojale ansatte.
Oppdraget med å ivareta fagligheten kan bare oppfylles gjennom uavhengighet og en styring som er intern og bottom-up. Det er jo derfor UNESCO løfter fram kollegialitet som et underliggende prinsipp for styring av universiteter, som en av oss påpekte i et innlegg i denne avis nylig.
Heldigvis har vi enkelte valgte representanter som ikke lar seg vippe av pinnen, og som stod imot det utilbørlige sosiale presset om å gjøre et enstemmig vedtak. Et slikt konformitetspress er stikk i strid med de grunnleggende akademiske prinsipper som ideen om uenighetsfellesskapet bygger på.
