Campussaken: «Kun én ting gjør meg direkte skamfull.»

Campus for en bedre verden?

Mye i campussaken har gjort meg frustrert, skuffa og resignert. Men kun én ting gjør meg direkte skamfull: miljøinnholdet.

NTNU smykker seg med visjonen "Kunnskap for en bedre verden". Det synes jeg vi bør slutte med dersom campusprosjektet igangsettes i nåværende form. Om et universitet skulle bygge for milliarder med minimale ambisjoner for miljø og bærekraft, viser det med tragikomisk tydelighet nøyaktig hvorfor kunnskap så ofte ikke fører til en bedre verden: mot bedre vitende tas den ikke i bruk. Selv ikke av dem vi kunne forvente så mye, mye mer av.

Da campussamling igjen kom på agendaen midt på 2010-tallet, var miljøambisjonene mye høyere. Det var nullutslipp og et ambisiøst pionerprosjekt med varmelagring. Det skulle egentlig bare mangle — NTNU er hele Norges teknologifyrtårn, ikke så? Så begynte budsjettene å skrumpe, og det første som ble kuttet var miljøambisjonene.

Budskapet til dagens og framtidas studenter er ganske tydelig. Spissformulert: du kan lære så mye du vil om bærekraftig teknologi, det blir ikke tatt i bruk uansett. For dyrt. I forelesningen får du innblikk i hva som er mulig, men ser du ut av vinduet får du realiteten: når det kniper velger til og med NTNU selv heller å bygge gammeldags, møkkete og billig. Klimaavtrykket fra nybyggingen er slett ingen fjert i vinden, men symbolverdien kan gjøre større skade.

Studenter, hvor er dere? Hvorfor reagerer dere ikke mer på dette? Da lederne i student- og velferdsting uttalte seg om campus i desember, kunne vi lese i en bisetning at miljøambisjonene var viktig for dem, men deretter nevnte de det ikke med et ord. Hvor er oppropene, plakatene, aksjonene for miljø og klima på egen campus? Når gravemaskinene kommer, er det for sent.

Med halvert budsjett blir det ikke som man hadde tenkt, det forstår alle. Det jeg imidlertid synes er hårreisende, er hva man er villig til å gjøre i stedet: å oppføre splitter nye bygg som skal stå ferdig i noe sånt som 2026 etter en standard som ikke engang er forenlig med utslippsmål innen 2030. Etter planen skal byggene kun oppfylle energikravene i TEK-17, forskriften som "trekker opp grensen for det minimum av egenskaper et byggverk må ha for å kunne oppføres lovlig i Norge" som den selv uttrykker det [tek17]. Innen byggene står ferdig, oppfyller de kanskje ikke engang gjeldende standard for offentlige bygg (jf Europakommisjonens forslag om ny standard). NTNU besitter enorm ekspertise i egne rekker på å bygge og drive campus på en bærekraftig måte, men synes altså det er greit å ignorere den når det gjelder som mest?

Situasjonen minner meg om da jeg var på en forelesning om hvordan forelesninger er en dårlig undervisningsform. Hihi, kostelig! Denne gangen er avstanden mellom liv og lære dessverre mer tragisk enn komisk. Jeg blir flau, og forstår det ikke om ikke mange studenter blir det.

Så langt har debatten med noen unntak dreid seg mer om hvordan skohornet best bør brukes for å presse NTNUs store føtter inn i nye, trange sko. Eventuelt reparere de gamle, utslitte, men behagelige. Forslaget på bordet minner meg mer om Askepotts stesøstre, som kuttet av tær for at glasskoen skulle passe (sågar til ingen nytte). Kortsiktig prestisje, kanskje, men varige men. Tilgi skamløs misbruk av metaforer.

Handlinger taler høyere enn ord, ja til og med høyere enn visjoner skrevet på kulepenner, ballonger og PowerPoint-lysark. "Det kreves tøffe valg for å nå nullutslippssamfunnet", sa rektor Anne Borg nylig. Kloke ord. Vel, her kommer et sånt tøft valg for NTNU-styret: Tør dere å sette dette prestisjeprosjektet på hold inntil det i det minste har en miljøprofil NTNU kan være bekjent av? En vi ikke må skamme oss over? Om styret har såpass til ryggrad, da bøyer jeg meg i støvet og trekker mine ord uforbeholdent tilbake.

Om det derimot står "Kunnskap for en bedre verden" på bløtkaka når nye, men miljømessig gammeldagse bygg avdukes om noen år, mener jeg det er berettiget å kalle det hyklerisk.