Arbeidstid for vitenskapelig ansatte: historie, nåtid og fremtid

Flere ansatte har i UA den siste tiden tatt opp NTNUs bruk av "særlig fri og uavhengig stilling" på vitenskapelige ansatte i lys av en nylig dom, som presiserer de strenge kriteriene for bruken av en slik stillingskategori. 

Det har også blitt etterlyst hva fagforeningene har å si om saken. For NTLs del er dette noe vi har vært klar over, og jobbet med over lengre tid. I vårt gjeldende prinsipp-og handlingsprogram står det (s. 17):

"Hovedregelen må være at vitenskapelige stillinger er delt mellom undervisning, forsknings, utviklingsarbeid og formidling, slik at forskningsbasert undervisning sikres. Den individuelle forskningsretten må styrkes og den akademiske friheten må ivaretas både på universitetene og høgskolene og i instituttsektoren. NTL mener arbeidstid for vitenskapelige ansatte også bør omfattes av kollektive arbeidstidsbestemmelser." (vår utheving)

Ytring

Uavhengig stilling – særlig

Det er ingen tegn til at dette synspunktet blir utfordret på det kommende landsmøtet vårt. Denne programformuleringen kommer etter at vi over tid har sett mange universiteter bruke denne stillingsbeskrivelsen til å sikre seg gratisarbeid, og slippe å betale overtid. Gjentatte arbeidstidsundersøkelser viser at vitenskapelig ansatte i snitt jobber langt utover en normal arbeidsuke, og særlig er mangelen på sammenhengende tid til forskning i løpet av normalarbeidsdagen pekt på som en årsak til utstrakt kvelds- og helgearbeid. Samtidig er det fortsatt slik at det primært er nettopp forskningsaktivitet som gir muligheter til opprykk, økt lønn og økt ansvar i jobben. Det legges slik et betydelig trykk på den enkelte ansatte om å jobbe mye for å faktisk få en faglig utvikling i jobben sin.

Utfordringen som vi trenger å diskutere i fellesskap som ansatte, blir på hvilken måte disse kollektive arbeidstidsbestemmelsene skal utformes. Og når vi skal gjøre det, er det viktig å ha med seg historien - hvordan havnet vi i denne situasjonen. Den historien handler nemlig nettopp om koblingen mellom forskningstid og kollektive arbeidstidsbestemmelser.

Det mange som har jobbet i sektoren i under 20 år, kanskje ikke har fått med seg er at vi i Norge tidligere hadde en nasjonal særavtale om arbeidstid for vitenskapelig ansatte. I og med at det er gått en del tid, er denne avtalen vanskelig å finne på nett, men Norsk Sykepleierforbund (!) har den fortsatt på sine nettsider i forbindelse med en historisk gjennomgang av tariffsituasjonen.

Ytring

Høyesterett har opphevet livsløgnen vår

Denne avtalen hadde et tillegg som regulerte ansattes rett til forskningstid, som opprinnelig ble formulert til avtalen fra 1992: 

"Når det gjelder forskningsandelen ved regionale høgskoler og andre statlige høgskoler legges til grunn at dagens forskningsomfang opprettholdes som et minimum og med muligheter for videreutvikling.

Når det gjelder forskningsandelen ved universiteter og de vitenskapelige høgskoler skal forskningsandelen som hovedregel være like stor som undervisningsandelen, men for den enkelte kan dette endres når forskningsplikten ikke oppfylles, eller man er kommet fram til en annen fordeling."

Denne ble vist til i den reviderte avtalen fra 1999: 

"Når det gjelder fordelingene av arbeidspliktene for den enkelte arbeidstaker innenfor ordinær arbeidstid vises det til F-93/92. Det forutsettes at virksomhetene setter opp arbeidsplaner for den enkelte ansatte tilpasset virksomhetens egenart."

Denne ordningen forpliktet arbeidsgiver til å lage arbeidsplaner for den enkelte ansatte, som sikret at det kunne gjennomføres forskning i normalarbeidsdagen. Det varierte sikkert hvor godt denne sikringen fungerte i praksis, men overordnet var denne sikringen av ansattes forskningstid var en viktig beskyttelse for å sikre at man faktisk skulle kunne gjennomføre vitenskapelig aktivitet innen 37.5 timers arbeidsuke. 

Dette vedlegget ble ensidig sagt opp av Kristin Clemet som statsråd, noe som gjorde at fagforeningene i sektoren kollektivt sa opp hele særavtalen i 2006. Etter det fantes det ikke noen avtale som regulerer det litt spesielle arbeidsforholdet vitenskapelig arbeid tross alt er, hvor skillet arbeid og fritid tidvis er noe flytende. 

Ytring

Alternativt blikk fra Dragvoll

De tradisjonelle universitetene har fortsatt varianter av 50/50-ordninger om enn fundert i litt ulike typer vedtak. Ved NTNU ligger det i den framforhandlede lokale lønnspolitikken. Men institusjonene har ikke lenger noen forpliktelse på seg til å utforme arbeidsplaner som sikrer dette fra en nasjonal avtale mellom departementet og fagforeningene. 

Når dette kobles med tellekantregimer som ble innført i etterkant av kvalitetsreformen med et stort press på å produsere forskningsartikler, la det grunnen for det presset på vitenskapelig ansattes arbeidstid vi ser i dag.

NTNUs løsning med "særlig fri og uavhengig stilling" er en bekvemmelig løsning med tanke på at mange ansatte ikke vil registrere timer, samtidig som arbeidsgiver ikke vil betale overtid. Samtidig er det en avtale som, med forventningspresset som er til ansatte mange steder i organisasjonen, gjør at mange jobber betydelig mye mer enn de får betalt for, og at arbeid-hjem-konflikter mange steder er et vedvarende problem i arbeidsmiljøundersøkelsene. 

Det er dermed absolutt på tide å organisere vitenskapelig ansattes arbeidstid bedre, og vi i NTL har det som ambisjon, men vi trenger flere med på laget. Med en regjering som er på de ansattes side, skulle man tro det var mulig å gjenopprette en nasjonal særavtale for å rydde opp i villnisset som eksisterer i sektoren i dag, men regjeringen har ellers vist en evne til å dytte ansvar nedover heller enn å ta det selv. Om ikke det er mulig, bør vi sette oss ned og lage en bedre avtale lokalt.