Unnskyld, Røyrvik!

Jeg kan bare beklage at jeg misforsto min gode kollega Emil Røyrvik. Til tross for at han listet opp argument etter argument for at vi ikke har uavhengige stillinger, mente han altså ikke at stillingskategorien må skrotes. Tvert imot, det er et prinsipp som bør realiseres, og han påkaller fagforeningene for å støtte oss i dette.

Uavhengig svar til Hjelseth

Det siste tror jeg, forsiktig sagt, er lite sannsynlig. Ære være den lønnstakerorganisasjonen som vil ta en slik kamp, men mitt inntrykk er at flere av dem i beste fall er avventende. Noen vil aktivt avskaffe denne stillingskategorien for universitetsansatte. Det gjelder for eksempel en sentral tillitsvalgt i Forskerforbundet, som jeg ganske nylig diskuterte dette med. Jeg leste Ole-Morten Midtgård på samme måte. Men kanskje jeg misforsto ham også?

Som jeg forsøkte å få fram i mitt innlegg, bygger fagforeninger på prinsippet om at vi er lønnstakere. Det er selvsagt ikke galt, men det underkjenner kjernen i hva som motiverer mange av oss. Vi bruker jo mye tid på å gjøre omtrent det vi har lyst til (selvsagt avgrenset til forskning, undervisning og formidling), og så er vi i den heldige situasjon at en arbeidsgiver har funnet dette såpass interessant at en er villig til å betale oss for å gjøre det. Derfor har jeg ikke vært så opptatt av for eksempel å måle ukentlig arbeidstid, en problemstilling lønnstakerorganisasjonene stadig peker på. Jeg tror alt sånt leder oss i retning av mer rigide tidsstrukturer.

Men det er jo godt at Røyrvik og jeg er enige i målet. Siden dommen i Høyesterett stiller så strenge krav, tror jeg likevel det skal godt gjøres – både for fagforeninger og oss andre – å omforme stillingene våre slik at innholdet faller inn under denne strikse definisjonen. Tror for eksempel Røyrvik det er realistisk å utsette semesterstart til 1. oktober? Eller at vi fra nå av kan undervise når det passer oss, og ikke NTNUs komplekse timeplan?

Husk at rettstvistene som har vært om dette, har bestått i at arbeidstaker har krevd at deres stillinger ikke skulle defineres som særlig uavhengige. For mange av oss ved universitetet kan det like gjerne være motsatt: Mange professorer – i hvert fall Røyrvik og jeg – vil være særlig uavhengige. Men særlig i det administrative systemet finnes det utvilsomt mange som helst vil forstå oss som vanlige lønnstakere. Det ser vi jo tydelig hver gang det mases om at vi skal registrere ferie, eller når det opplyses om hvilken arbeidstid som gjelder mellom jul og nyttår.