Har vi blitt for dogmatiske?

Historisk sett var det gjerne dogmatikerne som sto i veien for vitenskapelige gjennombrudd. På 1600-tallet hevdet fysikeren Galileo Galilei at jorden kretser rundt solen, noe som var i strid med datidens Aristoteliske syn på verden.

I dag er rollene snudd. Skeptikerne – de som benekter vitenskapelig konsensus – er lett å peke ut og står ofte i skuddlinjen, som klimaskeptikere eller vaksineskeptikere.

Spørsmålet er om vi samtidig kan ha glemt faren med overdreven dogmatisme?

Mens vi på 1800-tallet tok et ordentlig oppgjør med det dogmatiske, tar vi i dag oftest et oppgjør med skeptikerne. Pendelen har svingt fra den ene grøfta til den andre.

Konsensuskulturens blindsone

I den offentlige debatten hører vi stadig utsagn som «forskerne er helt enige». Det kan være betryggende, men også risikabelt. For hvordan skal vi komme videre dersom alle er enige i alt, hele tiden? Paradoksalt nok kan en steil konsensus gjøre oss blinde for tegn på at det etablerte kunnskapsbildet bør revurderes.

Historien er full av eksempler på dette – også i nyere tid.

På 1980-tallet hevdet to australske leger, Barry Marshall og Robin Warren, at magesår skyldes en bakterie (Helicobacter pylori) – ikke stress og kosthold. De ble møtt med latterliggjøring fra medisinske kolleger. «Alle visste» jo at magesår kom av livsstil og magesyre. Det var datidens dogme.

Men Marshall og Warren trosset konsensusen, beviste sin hypotese, og fikk til slutt rett. I 2005 ble de belønnet med Nobelprisen for oppdagelsen som revolusjonerte behandlingen av magesår.

Slike historier minner oss om at selv bred enighet ikke er noen garanti for sannhet, og at også vitenskapelige dogmer må kunne utfordres når nye data tilsier det. Konformitet og enighet må ikke bli viktigere enn søken etter sannhet.

Balansekunsten mellom tro og tvil

Til syvende og sist handler det om å finne en sunn balanse mellom dogmatikk og skepsis. Hvis alt skulle problematiseres og betviles, ville all forskning stagnere. Vi kommer ingen vei hvis vi aldri kan enes om noe som helst. Hvis alt derimot skulle tas for gitt uten spørsmål, kommer vi heller aldri videre – da stopper nytenkning opp.

Dogmatismen holder teorier stabile lenge nok til at man kan bygge kunnskap videre på dem, mens skepsisen sørger for at dogmene kan utfordres når det faktisk dukker opp motstridende data.

Vi må derfor våge å avgrense oss til det usikre – de åpne spørsmålene – der vi kan være skeptiske på en sunn måte og undersøke fritt. Samtidig må vi tillate oss å være rimelig dogmatiske innenfor det sikre – det kunnskapsfeltet hvor bevisbyrden er så solid at det danner et nødvendig fundament.

Hvis vi alltid er imot dogmer, blir vi for skeptiske til alt. Hvis vi alltid er imot skepsis, blir vi lett for dogmatiske. Løsningen er å finne en gyllen middelvei mellom disse to ytterpunktene – mellom tro og tvil.

Vitenskapen har historisk sett vært i en kontinuerlig dragkamp mellom de seiglivede dogmene og den blinde skepsis. Et sunt akademia trenger å finne tilbake til en balanse hvor begge ytterpunktene holdes på avstand. Vi trenger stabilitet nok for å ha noe å bygge videre på, og kritikk nok til å fange opp feil. Det er i dette skjæringspunktet at vi legge til rette for nye vitenskapelige fremskritt.