Forskning er toppidrett, ikke breddeidrett

Før i tiden var veien til en forskerstilling på et universitet smalt som et nåløye. Det å få penger var derimot en overkommelig sak. 

I dag er det motsatt: den store konkurransen står om forskningspengene. Vi jager etter penger i stedet for å forske. Er vi blitt opportunister?

Historien forteller oss at vitenskapelige gjennombrudd ikke starter i et søknadsskjema. Albert Einstein brukte neppe livet sitt på å sjonglere forskningsutlysninger og milepælsrapporter.

Nobelprisvinner Katalin Karikó ble skjøvet ut av sin egen labb ved University of Pennsylvania. Ikke fordi forskningsideene hennes var svake, men fordi de ikke tiltrakk seg penger raskt nok.

Det er et varsko: Når finansiering trumfer faglig kvalitet, taper samfunnet. Vi belønner prosjekter fremfor forskningstalenter.

Dagens finansieringsmodell favoriserer trygge, kortsiktige prosjektmål fremfor krevende, mer risikable ideer. I stedet for å gi de beste forskerne tid, ro og handlingsrom til å jage de store spørsmålene, blir ideene stoppet i døren med krav om ferdigspikrede arbeidspakker og planlagte funn.

Resultatet gir i sum lite forskningstid per forsker. Mer av arbeidsuken koker bort til søknadsskriving og prosjektrapportering. Det er ikke akkurat en oppskrift på vitenskapelige gjennombrudd.

Hvorfor gjør Norge det middelmådig i universitetsrangeringer? Kultur, ledelse, talenttiltrekning og internasjonal konkurranse spiller inn. Men finansieringsmodellen er en tydelig hindring.

Forskningsmiljøer som CNRS i Frankrike og Max Planck i Tyskland topper jevnlig lister over verdens mest publiserende og siterte institusjoner. Begge opererer med om lag 80 prosent basisfinansiering.

Sveits ligger år etter år på topp i WIPO’s Global Innovation Index. Sveitsiske universiteter har svært høy publisering per forsker. Parallelt har de en av verdens høyeste nivåer av offentlig grunnfinansiering per forsker.

Korrelasjon er ikke nødvendigvis kausalitet, men det virker som en årsakssammenheng: Langsiktig investeringsvilje legger grunnlaget for fremragende resultater. Når finansieringen ikke er en konstant bekymring, kan institusjonene være mer kresne på kvalitet, bygge sterke miljøer og satse på de beste ideene. Stabil finansiering skaper attraktive vilkår som tiltrekker seg talenter, som igjen skaper forskningsgjennombrudd og en positiv spiral.

Forskning er toppidrett, ikke breddeidrett. Det betyr ikke at vi skal slutte å utdanne bredden eller legge til rette for mangfold i fag og metoder. Men det betyr at vi må dyrke og beskytte de forskningsmiljøene og personene som kan levere på høyt internasjonalt nivå. De flinkeste folkene må trekkes mot systemer som gir dem arbeidsro og ambisjon.

I dag er rammevilkårene i akademia så uforutsigbare at mange forskere vurderer å slutte. Slalåmkjøring fra utlysning til utlysning gir verken retning eller fart.

Når mer av forskerens tid brukes til å skaffe finansiering, øker systemkostnaden. Færre timer til faglig fordypning, mer midlertidighet, mer administrasjon, svakere rekruttering og dårligere evne til å ta risiko. Vi får korte steg i stedet for store sprang.

Bredden er viktig for utdanning, arbeidsliv og samfunnsoppdraget. Men toppmiljøene trenger andre vilkår. Det er ikke urettferdig. Det er nødvendig. Ingen land blir verdensledende ved å spre ressursene tynt utover alt og alle. Det beste vi kan gjøre for bredden, er å tillate at noen får mer for å dra feltet litt ekstra. Det kan bygge prestisje, tiltrekke midler og skape nye muligheter for flere.

Forskning som står seg over tid, vokser ikke i søknadsskjemaer. Den vokser i møte mellom frie hoder, krevende spørsmål og gode rammer. Vi må tilbake dit. Mindre slalåm, mer langrenn. Mindre prosjektifisering, mer basis. Mindre økonomistyring, mer faglig ledelse.

Dersom vi virkelig mener alvor med forskningskvalitet, må vi finansiere som om vi mener det, og behandle forskning som det den er: toppidrett.