Et forsvar av opptaksritualet vårt

I en ytring publisert 17.september  forteller Maren Agdestein om skjelvende og tilgrisete studenter med bind for øynene.

De føres i blinde over Frimerket, tilsynelatende fullstendig maktesløse. Det hele ser utrolig groteskt ut, men cluet er at det ser mye verre ut enn det faktisk er.

Videre i ytringen blir temaene ensomhet og dårlig psykisk helse blant studentene tatt opp. 

Selv om det ikke skrives eksplisit, kan det ikke leses som noe annet enn hinting til at nedverdigende og grisete opptak med skjeve maktforhold, fører til forverret psykisk helse og ensomhet blant studentene.

Du er god nok – med eller uten fiskeslo

Agdestein spør til slutt om slikt kan forsvares av studentene, så her skal jeg gjøre et forsøk på å svare på dette.

For det første vil jeg konkretisere litt. Ytringen skildrer og viser bilder av integreringen, altså opptaket til min linjeforening, Nabla. Linjeforeningen for fysikk og matematikk.

Mange ytringer av denne sorten skjærer alle opptakene over samme kam, og diskuterer opptaksritualer generelt.

Jeg kommer ikke til å forsvare bading i fiskeslo eller dyreinnvoller. Kulturen i de ulike linjeforeningene er svært forskjellige. Jeg tar bare for meg de praksisene jeg selv er kjent med, og som Agdesteins ytring skildrer.

Alt er frivillig, og gjøres på forsvarlig måte

Som skrevet i UA før, er ritualene både frivillige og forsvarlig gjennomført. Det avleveres risikovurdering til NTNU og meldes fra til NTNU vakt og service siden vi skal være på campus.

Fadderbarna blir spurt om allergier før alle aktiviteter, og fadderne på hver gruppe passer på underveis at fadderbarna deres har det greit til enhver tid. Det sendes også ut en spørreundersøkelse etterpå, for å sikre at integreringen forbedres.

På den måten kan man også forhindre at situasjoner hvor ritualene går for langt gjentar seg. Det er også opptil flere anonyme varslingskanaler som faktisk tas seriøst. Det er også fullt mulig å ikke delta, og å ta pauser underveis.

Selv om studentene føres fra aktivitet til aktivitet i blinde, og ser maktesløse ut, er det gjort veldig klart på forhånd at alt er frivillig. Da jeg selv gikk gjennom integreringen, var det ingen skam da jeg tok av meg bindet for øynene, og trakk meg ut av toget en gang i blant.

Fadderne spurte om det gikk greit, tilbydde vann og hadde full forståelse for at det hele kunne være overveldende. Man blirbare med på så mye man selv vil.

Noen av mine venner valgte å ikke bli med i det hele tatt, og selv om vi kanskje terger dem litt med det i ettertid, er det alltid med glimt i øyet. Ingen blir på noen måte utfryst, og man har tilgang til alle av linjeforeningens arrangementer selvom man ikke har gjennomført integreringen.

«Greit at det er frivillig, men hvorfor gjennomføre da?»

Svaret er kort og enkelt: samhold, identitet og minneskaping. Jeg husker fortsatt min egenintegrering, og samarbeidet vi hadde på gruppa for å gjennomføre aktivitetene.

Å sammen gjennomgå noe vanskelig og ubehagelig bygger samhold. Jeg har ikke selv vært ett år i militæret, men vennskapene derfra som folk snakker om etterpå, oppstår ikke bare fordi de har bodd sammen.

Opptaksritualene er også identitetsskapende. Man har kanskje vært sammen med fadderne sine i to uker, løpt rundt i byen og festet, men man føler seg alltid veldig mye mer som «nabla-komponent» etter man er tatt opp.

- Drikken burde aldri vært en del av arrangementet

Denne identiteten og tilhørigheten førte for meg til at det ble mye mer naturlig å bli med i linjeforeningens frivillige verv.

Slik bygger man studentvelferd og sosiale tilbud. Slik forhindrer man ensomhet.

Jeg anser derfor Agdesteins implisitte påstanden om at opptaksritualer forverrer studentenes psykiske helse og deres ensomhet som absurd.

Ritualene er heller ikke så brutale som de ser ut

Ritualene er riktignok grisete, men det blir ikke verre enn dersom du hadde gitt en gruppe barnehagebarn et fullstappa kjøleskap og instruksjonen «matkrig!».

Det verste er nok å få ut egg av håret etterpå, men starter man med kaldtvann i dusjen er det en smal sak.

Aktivitetene er heller ikke ille. Man får kjeft hvis man ikke kan pi til 15 desimaler utenatt, og gravitasjonssakselerasjonen på gløs så nøyaktig den har blitt målt noen gang, inkludert usikkerheten i målingen.

Man må blant annet synge «bæ bæ lille lam» med frossen reke i munnen, og man må rope mø til hverandre så høyt man klarer mens man står på alle fire.

Alt i alt er utfordringene mer absurde enn de er ubehagelige, og ofte morsomme også.

Vanvittige sammenlikninger i kritikk av linjeforeningene

På forhånd vet man at opptakene ikke bare er kos. Som sagt får man kjeft og man får mat griset på seg. Men, dét lille man opplever av utnyttelse av maktforholdsskjevhet mellom studentene gjennom studietiden, forblir på integreringen.

Enten man blir med eller ikke, er man likemenn før og etter, og når man trenger pause midt i. De fleste trekker konklusjonen at regnestykket går opp og at det er verdt det å bli med.

Det er ikke sosialt press som gjør at over 95% av de som svarte på skjemaet i år, svarte at det var gøy å være med.

Opptaket er ikke ufrivillig «hazing», og oppmuntrer ikke til langvarige mobbeforhold av de yngre studentene. Sånt gjør man seg ferdig med under integreringen.

Kritikken av opptakene er for dårlig

Agdesteins innlegg begynner med: «Man skal være forsiktig med å kommentere noe man ser, når man ikke vet alt», men går videre til å kritisere forholdene.

Ikke spør hun studentene selv etter perspektiver før ytringen publiseres, ikke refererer man til tidligere forsvar av opptakene. Den totale mangelen på forståelse og kulturrelativisme er rett og slett bare synd.

Kritikken er for lite reflektert. Når man spør de som studerer her på Gløshaugen om hvorfor de valgte Trondheim, med sitt konstante regnvær og lange og mørke vintre, er svaret ofte ett av to.

Sivilingeniørutdanningene er av høy kvalitet, og studentfrivilligheten i byen gjør Trondheim til kanskje Nordens beste studenterby.

Med tanke på den enorme innsatsen studentene legger inn for å skape sosiale tilbud og engasjement, burde kulturen, frivilligheten og opptakene ha en høy status. Den gjør seg fortjent til at kritikk må være informert og saklig begrunnet når den ytres.

Istedenfor å gå bort å spørre hvordan opptaket gjennomføres, eller sende en e-post om det eller hva som helst, ytrer man i avisa: «Unnskyld for at jeg ikke sprang bort og hørte etter om du trengte vann, eller en pause. Jeg så ikke at noen andre gjorde det for deg».

Hadde man spurt noen som helst på opptaket, ville man raskt fått vite at det er standard praksis å tilby sånt. Kritikken er etter min mening ikke kulturen verdig.