Institutt i økonomisk krise – krever drastiske tiltak

Lenge gikk det strålende. Sosialantropologisk institutt (SAI) har siden opprettelsen i 1964 fostret profiler som Fredrik Barth, Unni Wikan, Signe Howell og Thomas Hylland Eriksen. Insituttet er anerkjent for sin forskning både nasjonalt og internasjonalt.

 I Norges forskningsråds evaluering av samfunnsfagene i 2018, ble den vitenskapelige kvaliteten til instituttet vurdert som «excellent». Også instituttets økonomiske situasjon ble beskrevet som utmerket. «Overall, the department is very well resourced» konkluderte Forskningsrådet.

Det skriver Uniforum

Merforbruk på 15 millioner 

Seks år senere er situasjonen en annen. Forskningsmiljøet ved Sosialantropologisk institutt er fortsatt anerkjent. QS World University Rankings, rangerer i år SAI som nr. 38 i verden innen sosialantropologi. Det gjør antropologi til det høyeste rangerte fagmiljøet ved UiO.

Økonomisk sett er situasjonen derimot snudd på hodet. Det er forventet at Sosialantropologisk institutt ved utgangen av 2026 vil ha et akkumumert merforbruk på rundt 15 millioner kroner.

Dekan ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet Anne Julie Semb opprettet i februar 2026 en arbeidsgruppe som skulle vurdere instituttets økonomiske situasjon og handlingsrom. Gruppen ble leder av statsvitenskapsprofessor Jostein Askim. Fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet stilte instituttleder Thorgeir Kolshus ved SAI, tilitsvalgt Ingalill Herstad, lokalt hovedverneombud Mari Gakkestad, seniorrådgiver Reidunn Nielsen og HR-leder Jannicke Monsen fra SV-fakultetet. I gruppen satt også psykologiprofessor Trine Waaktaar og Bård Kjos, fakultetsdirektør ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet. 

Fra 8,7 milioner i pluss til 14 i minus 

I9. juni ble arbeidsgruppens rapport presentert for fakultetsstyret. 

I rapporten blir den økonomiske utviklingen de siste årene beskrevet. De årlige kostnadene til SAI var fram til 2022 lavere enn instituttets disponible midler, det vil si pengene som skal dekke ordinære lønns- og driftskostnader. Instituttets mindreforbruk økte, og det akkumulerte overskuddet var ved utgangen av 2021 8,7 millioner kroner.

Så skjedde det en endring. Instituttets kostnader har siden 2022 vært høyere enn inntektene. I 2024 var de oppsparte reservene brukt opp, og instituttet satt ved utgangen av 2025 igjen med et merforbruk på nesten 10 millioner kroner. Ved utgangene av 2026 vil det akkumulerte merforbruket ifølge prognosene være på rundt 14 millioner kroner.

Hovedårsaken til den økonomiske ubalansen ved instituttet er ifølge rapporten at Instituttet har en fast vitenskapelig stab som dimensjonert for et aktivitetsnivå det ikke har vært økonomisk grunnlag for.

Mellom 2018 og 2025 har SAI redusert det totale antall stillinger med fem. Instituttet har i dag åtte færre ansatte i midlertidige stillinger. I tillegg er én og en halv administrativ stilling ubesatt eller uten vikar i forbindelse med permisjon. Samtidig har antallet ansatte i faste vitenskapelige stillinger økt fra 13 til 17 årsverk. Årsaken til at personalkostnadene har økt selv om instituttet i dag har fem færre ansatte enn i 2018, er at ansatte i faste vitenskapelige stillinger har høyere årslønn.

SAIs instituttledelse har tatt det langt

– Instituttet har selvfølgelig ansvaret for ekspansjonen i den vitenskapelige staben, og den økonomiske situasjonen instituttet har havnet i, men universitetsledelsen og ledelsen ved fakultetet må ta sin del av ansvaret, mener instituttleder Thorgeir Kolshus. 

I rapporten blir det påpekt at SV-fakultetet og UiO gjennom flere år har oppfordret enhetene til å unngå opphopning av ubrukte midler. «SAIs instituttstyre har handlet i tråd med disse signalene, men tatt det langt», konstaterer arbeidsgruppen og utdyper:

«Det ble på starten av 2020-tallet foretatt noen prioriteringer, les: ansettelser, som har gitt økonomiske forpliktelser som det har blitt umulig for SAI å bære over tid, i en endret økonomisk instituttvirkelighet».

I rapporten blir det også påpekt at fakultetet har frarådet overforsiktighet og vært opptatt av at enhetene ikke må beregne for lavt nettobidrag, da tidligere erfaringer har vært at enhetene får flere prosjekter og høyere nettobidrag enn de budsjetterte med.

Kolshus skulle gjerne sett at UiO-ledelsen og fakultetets rolle og ansvar, var blitt framhevet enda sterkere i rapporten.

– Signalene fra UiO-ledelsen har vært helt tydelige. Kjør på. Sitter du igjen med mye penger ved årsslutt, kan departementet tro at du ikke trenger disse midlene, og pengene kan bli omdisponert. Dette har vært signalene begge mine forgjengere har fått. Først ved årskiftet 2023-2024 kom pålegget til enhetene om å planlegge for et mindreforbruk på lang sikt. Dette pålegget burde kommet lenge før.

Kolshus trekker fram de systematiske, årlige kuttene i universitets- og høyskolesektoren som startet da Erna Solbergs regjering innførte den såkalte ABE-reformen i 2015. Kuttene som kom under tidligere forsknings og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, burde også fått universitetsledelsen til å endre kurs, mener han. Også den økte prisveksten og økte overføringer til forsvaret i kjølvannet av Ukrainakrigen, har bidratt til innstramminger i sektoren, påpeker han. 

– UiO-ledelsen burde ha sett behovet for en kursendring langt tidligere. poengterer Kolshus. Han mener UiO har mye å lære av det som har skjedd på SAI. 

Ikke rom for ansatt instituttleder

Kolshus kritiserer også fakultetet for å ha kommet sent på banen. Da stillingen som instituttleder ble utlyst i 2023, ringte han faultetet for å få informasjon om instituttet.

– Da jeg forhørte meg om instituttets økonomi, ble jeg fortalt at overforbruk ikke lenger var noe problem, røper han.

Kolshus forteller at han som instituttleder raskt forstod at informasjonen han hadde fått, ikke stemte. I langtidsbudsjettet som han la fram for instituttstyret i desember 2023, var forventet akkumulert merforbruk i 2028 21 millioner kroner. Skulle instituttets budsjett komme i balanse, var det viktigste grepet å redusere lønnsutgiftene, i først omgang ved å ikke erstatte alle naturlige avganger. En forventning om at instituttleder fra 2028 igjen skal velges blant de ansatte, ble også tatt med i langtidsbudsjettet.

Ved utgangen av 2024 var prognosene litt mer optimistiske. Instituttet forventet å komme i økonomisk balanse i 2029. Dette forutsatte imidlertid at instituttet fikk tilslag på flere store søknader om eksterne midler. I tillegg til å la være å erstatte naturlige avganger og gå tilbake til valgt instituttleder, bestluttet instituttet dessuten å innføre ansettelsesstopp i rekrutteringsstillinger fra og med 2026. 

Nær halvering i løpet av ti år

I langtidsbudsjettet for 2026-2030, er alvoret enda tydeligere.  «Instituttet har for høye faste utgifter i forhold til inntekter fra basisbevilgning og nettobidrag. De siste årene har vi ikke klart å hente inn nok eksterne midler til å kunne dekke utgiftene våre. SAIs basisbevilgning tilsier at vi kan ha cirka elleve faste vitenskapelige årsverk. Per i dag har vi sytten vitenskapelige årsverk. Vår økonomi er med andre ord i sterk ubalanse», blir det slått fast. 

At pensjonsalderen fra januar 2026 ble hevet fra 70 til 72 år blir trukket fram som den viktigste årsaken til at instituttet har måttet skyve fram årstallet for forventet økonomisk balanse. 

Også i rapporten som ble lagt fram for fakultetsstyret ved Det samfunnsvitenskapelige fakultetet fredag 19. juni, blir effekten av økt pensjonsalder trukket fram.

«Hevelsen av pensjonsalderen fører til at fire kommende pensjonsavganger får økonomisk effekt først i årene 2032-2034. Det betyr at SAI styrer mot en stab med 11 faste vitenskapelige stillinger i 2034, og med instituttleder valgt fra denne staben – dette ned fra en topp i 2024 på 19 faste vitenskapelige stillinger pluss instituttleder, dvs. nær en halvering i løpet av ti år».

Ønsker snarlig utredning av fusjonsmodell 

I rapporten som ble lagt fram for fakultetsstyret 19. juni, blir det presentert to mulige løsningsmodeller.

Et flertall av medlemmene i arbeidsgruppen mener fakultetet bør vurdere sammenslåing med en annen grunnenhet parallelt med gjennomføring av instituttets langtidsplan. I denne modellen videreføres sosialantropologi som et fagområde innenfor et institutt som omfatter flere fagområder.

«En utredning av sammenslåing bør omfatte vurdering av aktuelle vertsenheter, faglige og organisatoriske konsekvenser, økonomiske forutsetninger og gjennomføringsrisiko», presiseres det i rapporten.

Reduksjon i antall vitenskapelig og midlertidig ansatte vil gi økt sårbarhet, er hovedargumentet. Med færre ansatte kan det bli vanskeligere å hente inn inntekter fra eksterne prosjekter og opprettholde undervisningskapasiteten. En fusjonsmodell vil først og fremst gi økt robusthet i møte med svingninger og svekkelser i inntektsgrunnlaget. 

Mister korrigerende motforestillinger

I rapporten blir det påpekt at SAI allerede er blant de minste enhetene ved fakultetet. Det blir antydet at instituttets størrelse kan ha virket uheldig inn da det i 2022 ble bestemt at det skulle ansettes fire nye vitenskapelige medarbeidere. «Isolert sett kan dette fremstå som en moderat oppbemanning, men i en stab på 13 vitenskapelig ansatte utgjør dette en økning på rundt 30 prosent», blir det presisert i rapporten.

Argumentet er at samtidig som det å være en liten enhet gir fordeler som korte beslutningsveier og mulighet for rask omstilling, innebærer dette også at de samme personene ofte er involvert i flere ledd – som faglige vurderinger, strategiske beslutninger og praktisk gjennomføring. Dette kan redusere antallet korrigerende motforestillinger og gjøre det lettere for uheldige beslutninger å få gjennomslag, uten at de fanges opp av systemiske kontrollmekanismer. 

Flertallet frykter dessuten at et lite institutt vil gi stor arbeidsbelastning for de som blir igjen, færre mulige konstellasjoner for faglig samarbeid og mindre fleksibilitet til å omfordele oppgaver og ansvar. 

Det blir også trukket fram som argument, at bakgrunnen for at instituttet i 2023 valgte å rekruttere en ekstern leder, var at ingen av de vitenskapelige ansatte ønsket å påta seg dette ledervervet. I en større enhet vil det være flere hoder å velge mellom.

Vil utsette utredning av fusjonsmodell 

Et mindretall som inkluderer instituttleder Thorgeir Kolshus, tillitsvalgt Ingalill Herstad og lokalt hovedverneombud Mari Gakkestad, ønsker å la dagens langtidsplan få virke i ca. fire år før det tas stilling til en eventuell sammenslåing.

«Tiltakene som er, eller er i ferd med å bli satt ut i livet, bør gis reell mulighet til å virke, vurderes og justeres», er hovedargumentet til mindretallet som frykter at en parallell prosess vil gi arbeidet et preg av midlertidighet, og gjøre det rasjonelt å ikke investere altfor mye i at arbeidet lykkes. 

«Utfallet kan bli en selvoppfyllende forventning om at det ikke nytter», advarer mindretallet.

 Med en fireårs forbedringshorisont, ser mindretallet også en annen realitet i utsiktene til at tilslag på prosjektsøknader vil øke sannsynligheten for instituttets videreføring. 

For mange vil dette i seg selv kunne være motiverende, blir det påpekt i rapporten. 

Sagt på en enklere måte: Får instituttet tilslag på noen av søknadene om ekstern finansiering, vil instituttets økonomiske situasjon kunne være en helt annen om fire år.

Mener fakultetet slipper for lett unna

Rapporten ble i forrige uke presentert for de ansatte på Sosialantropologisk institutt.

– Situasjonsbeskrivelsen og realitetene er kjent. Vi har vært åpne om tallene og gitt god informasjon underveis, men mange av de ansatte mener fakultetet slipper for lett unna i rapporten, kommenterer Kolshus.

– Hvordan stiller de seg til forslaget om å vurdere å fusjonere Sosialantropolisk institutt med en annen grunnenhet? 

– Motstanden mot dette er unison, svarer Kolshus. Han viser til den sterke motstanden tidligere dekan Nils Henrik M. von der Fehr møtte da han i 2019 foreslo å slå instituttet sammen med Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK).

«Bortsett fra å skape mye støy, ledet ikke denne prosessen til noe som helst» uttalte den tidligere dekanen i et intervju med Uniforum samme år.

Gjennomføringsgrad over gjennomsnittet

Kolshus peker på at det i rapporten også blir trukket fram forhold som gir grunn til optimisme.

 Arbeidsgruppen konkluderer at SAI har et betydelig potensial for videre inntjening og suksess innen eksternfinansiert forskning. Instituttets arbeid for å styrke utdanningen og snu trenden som har ført til færre søkere og lavere gjennomføringsgrad på normert tid, blir også berømmet. 

Kolshus forteller at instituttet har gått systematisk gjennom tidligere søknader om ekstern finansiering, og sett på hva som har vært utslagsgivende. Instituttet er dessuten, til tross for sin begrensede størrelse, det instituttene på fakultetet som har nest flest innsendte søknader om ekstern finansiering.

Kolshus er også spent på å se hvordan studentene vil ta imot det reviderte bachelorprogrammet som skal tas i bruk fra og med høsten 2026. En tilsvarende revisjon av masterprogrammet for noen år siden har bidratt til at gjennomføringsgraden på masterprogrammet nå ligger over gjennomsnittet på fakultetet, forteller han.

– Det er selvfølgelig sårt

Kolshus har også tro på at instituttet skal klare å gjenerobre den sterke posisjonen universitetet tidligere har hatt i norsk offentlighet.

– Vi har flere sterke profiler, sier han og trekker fram ekstremismeforsker Cathrine Thorleifsson som har fått både både UiOs og Forskningsrådets formidlingspriser, som en av dem. 

– Vi jobber målrettet for å gjøre forskerne våre og instituttet mer synlige, og for å få omgivelsene våre til å se verdien av kulturforståelse, sier han.

– Instituttet har noen tøffe år foran seg. Hva blir det vanskeligste tenker du?

– Det er selvfølgelig sårt å ikke kunne ansette noen i uavhengige stipendiatstillinger, at det ikke er rom for stipendiater som arbeider med egne nysgjerrighetsdrevne forskningsprosjekter. På den annen side, legger han til, ser vi at mange unge i dag ønsker å jobbe i team, og derfor ønsker å jobbe på større prosjekter.

Vedtak i desember

–  Rapporten er lagt fram for fakultetsstyret. Hva blir neste skritt?

– Nå skal rapporten ut på høring, svarer Kolshus. 

Han forteller at høringsperioden vil vare fram til 10.september. Instituttets ansatte vil sende inn en egen høringsuttalelse med en liste med errata, det vil si det de mener er faktafeil i rapporten.

Saken vil deretter bli behandlet som diskusjonssak på fakultetsstyremøtet i september, og trolig bli fremmet som vedtakssak på det påfølgende møtet i desember.

– Hvordan påvirker de økonomiske problemene og utsiktene til en mulig fusjon arbeidsmiljøet på instituttet? spør vi til slutt.

– De ansatte på Sosialantropologisk institutt er engasjerte og vant til å si sin mening. Jeg opplever at det yttre presset vi nå blir utsatt for, bidrar til å styrke samholdet mellom de ansatte ytterligere. Dette er noe jeg håper vi kan ta med oss, og bygge videre på, svarer Kolshus.