Takk for tvisynet!

I løpet av de siste femten-tjue årene har det vært skrevet mye om den klassereisa mange foretar når de studerer. Både fag- og skjønnlitteraturen har tatt opp omkostningene ved å komme fra arbeiderklassen eller bygda og ta høyere utdanning. Blant de mest kjente er den svenske idéhistorikeren Ronny Ambjörnssons bok Fornavnet mitt er Ronny fra 1996. Her beskriver han en typisk klassereise, fortalt gjennom sitt eget liv og karriere som professor i idéhistorie ved Umeå universitet. Også sosiologen Lars Olav Seljestads roman Blind fra 2005 handler om en klassereise fra et typisk industristed.

Som kvinne oppvokst i arbeiderklassen i industrisamfunnet Verdal, kjenner jeg godt igjen det Ambjörnsson, Seljestad og andre skriver om. Jeg husker den grunnleggende usikkerheten fra egen studie- og stipendiattid; alle kodene jeg ikke behersket, språket som var nytt og ukjent, hvordan egne erfaringer føltes uviktige og betydningsløse. Hvordan skulle jeg oppføre meg? Hva kunne jeg snakke om? Jeg manglet den selvrefleksiviteten som kjennetegner akademia. Det føltes som en form for kulturell skam, har Karin Sveen sagt i forbindelse med sin bok Klassereise fra 2000.

Men fordelene og styrkene denne klassereisa gir, de er mindre omtalt. I dag – som fast ansatt professor med en spennende, godt lønnet jobb – ser jeg den andre sida av dette. Jeg er veldig klar over den privilegerte posisjonen jeg har i samfunnet, både økonomisk, sosialt og kulturelt. Likevel: Fortsatt kan jeg innimellom kjenne på klumpen i magen som minner meg om at jeg tross alt bare er ei usikker og sjenert arbeiderklassejente fra Verdal, men oftest ser jeg noe annet. Jeg ser hvordan min egen klasse- og kjønnsbakgrunn gir et tvisyn som er viktig og verdifullt i universitets- og høgskolesystemet. Det oppleves som en styrke å kunne se akademia både innenfra og utenfra.

En variert bakgrunn og et mangfoldig arbeidsmiljø har noen faglige gevinster. De erfaringene vi har, gjør noe med hvem vi er som forskere: hva vi er opptatt av, hvordan vi skriver, hvem vi skriver for. Det kan ha betydning for forskningsinteresser, valg av forskningstema og for våre holdninger til formidling. Kanskje er det sånn at vi som ikke kommer fra høyakademiske miljøer blir mer opptatt av å løfte fram «vanlige folk» og deres liv og virkelighet i forskningen? For meg som historiker føles det for eksempel viktig å være opptatt av sosialhistorie, hverdagsliv og «vanlige» menns og kvinners fortid. I så fall har bredde og mangfold i akademia noen faglige implikasjoner. Dessuten er mangfold viktig fordi stor grad av likhet kan reprodusere meninger og tolkninger fordi en ikke utfordrer hverandre. Akademia skal være motsatsen til et ekkokammer, som er et rom der en bare får bekreftet sin egen stemme.

En rekke humanister og samfunnsvitere har vært opptatt av at forskningen er situert, altså interessebasert og plassert, at forskerens ståsted har betydning. Kvinneforskere og kvinnelige forskere har påpekt dette lenge, og de fleste anerkjenner i dag betydningen av å ha en balansert fordeling mellom kvinner og menn i universitets- og høgskolesektoren – blant annet av den grunn. Vår bakgrunn virker inn på de tolkningene vi gjør. Både kjønn, klasse og etnisitet virker inn, i tillegg til andre, mer individuelle erfaringer vi har. Derfor har det faglig betydning at akademia har en bredde i sine fagmiljøer. For meg som historiker er det viktig at fortida tolkes og fortelles av mennesker med varierte erfaringer og ulike perspektiver.

Jeg tror også at ulik bakgrunn gjør noe med hvordan vi forholder oss til verden utenfor universitetssystemet på. Oppmerksomheten omkring internasjonal publisering for en liten lesergruppe av fagfeller kan skape unødvendig stor avstand mellom akademiske eliter og «vanlige folk». Jeg mener det er viktig at denne avstanden ikke blir for stor. Det har betydning for det vi bidrar med i samfunnet, for eksempel til skolen og til media. Akademikere må lytte til hva slags kunnskap samfunnet, alle de som betaler lønna vår gjennom skatten sin, ønsker seg. Vi må møte dem i offentligheten.

Det norske utdanningssystemet har utviklet seg til å bli åpent, inkluderende og mangfoldig. Statens lånekasse for utdanning, opprettet i 1947, har gjort det mulig for alle å ta høyere utdanning, uavhengig av hvor de kommer fra og størrelsen på foreldrenes lommebok. De norske likhetsidealene har hatt betydning. Små sosiale forskjeller og muligheter for sosial mobilitet har vært fremhevet som viktige verdier i Norge. At ulike mennesker kan gjøre karriere og få jobber i akademia, er et sunnhetstegn i det norske samfunnet. Det vitner om et samfunn med relativt små sosioøkonomiske forskjeller, og det forteller om statlige låneordninger som gjør det mulig for alle å bli studenter hvis de har lyst og evner.

Det er viktig at disse mulighetene vedvarer. Derfor er det med bekymring jeg registrerer diskusjoner om hvorvidt det skal bli vanskeligere å få studielån i Norge. Slike utspill – hvor useriøse de enn er – gjør at det tennes noen indre varsellamper i meg. Vi trenger heller å bygge ut gode velferdsordninger for studenter, slik at alle unge kvinner og menn med evner og interesser kan ta utdannelse.

Mangfoldet i tolkninger, perspektiver, innganger, formidlingsmåter og forskningsinteresser er et godt argument for en bredde i sektoren. Akademia trenger mange stemmer, mange blikk, mange øyne og mange hender. Derfor: Det er på tide å slutte med de negative fortellingene om klassereise og sosial utvikling. La oss heller rope et høyt hurra for oss som befolker UH-sektoren med tvisyn. Hurra for et variert og sammensatt akademia!