Lektorutdanningens suksessfaktor: disiplinfaget

I Universitetsavisa den 18. juni legger Per Ramberg og Thomas Dahl fram en grundig argumentasjon for et eget lærerutdanningsfakultet ved det sammenslåtte NTNU. Jeg ser ikke bort ifra at dette kan bli løsningen på de organisasjonsutfordringene som nødvendigvis vil melde seg når lærerutdanningene ved HiST og NTNU skal samordnes. Det er likevel ennå alt for tidlig å konkludere om hva som er den beste organiseringen. Jeg håper vi som jobber med disse programmene vil få anledning til å drøfte grundig hvilke deler av dagens organisering som bør rendyrkes, hva som kan utvikles og hvilke grep som bør tas for å gjøre studieprogrammene bedre.

Jeg vil derfor sette fingeren på noen viktige faktorer for lektorutdanningene, slik jeg betrakter dem fra lektorprogrammet i historie.

Åtti prosent disiplinemner

Det grunnleggende faktum med NTNUs lektorutdanning er at den består av nærmere 80 prosent disiplinemner. Studentene oppholder seg altså primært i fagmiljøet til disiplinene; historie, samfunnsfag, språk, idrett, fysikk, kjemi, biologi, geofag og nå idrett. Lektorstudentene er i de aller fleste tilfeller et mindretall i studentgruppene i disse fagene.

En viktig faktor for å få gjennomslag for endringer i store fag der lektorstudentene er i mindretall, er at de ansatte føler eierskap for lektorprogrammet. I mange fagmiljø har det tatt tid å føle et slikt eierskap. Dahl og Ramberg sier ingenting om hvor ansvaret for studieprogrammene i lektorutdanningen skal ligge. La meg likevel driste meg til en oppsummering, som blant annet er basert på en evaluering som lektorprogrammet i historie nå er inne i: kvaliteten i lektorutdanningen ved NTNU skyldes den desentraliserte organiseringen der programansvaret ligger hos disiplininstituttene.

Usikkerhet

Lektorstudenter på både Gløshaugen og Dragvoll uttrykker frustrasjon over en usikkerhet om hvor de "hører hjemme." Dahl og Rambergs løsning kan ved første øyekast virke som en løsning på dette ved å gi dem et "hjem." Realiteten vil snarere være det motsatte: lektorstudentene knyttes stadig tettere på det vitenskapelige personalet i løpet av sin studietid og de siste to årene til sine veiledere. Disse studentene skal inn i et forskningsmiljø - i disiplinfaget. Nærheten til fagmiljøet, i tillegg til samværet med disiplinstudentene på masternivå, er av stor betydning for hvor godt de lykkes med sine mastergradsprosjekter.

Uheldig

Vi som jobber med lektorprogrammene må bli dyktigere å gi lektorstudentene "et hjem" tidlig i studiet, og da tenker jeg spesielt på andre- og tredjeåret. For studentene vil det imidlertid være langt bedre å føle samme tilhørighet administrativt som de føler faglig.

Våre studenter føler et sterkt engasjement for faget historie. Dette er en styrke for vårt fagmiljø, for studentenes læringsmiljø - og spesielt for de heldige skolene som får muligheten til å ansette dem etter fullført studium. Det ville være svært uheldig å organisere lærerutdanningen på en slik måte at vi fratar studentene denne sterke faglige tilhørigheten.

Med dette sier jeg ikke nei til et Utdanningsvitenskapelig fakultet, men jeg påpeker at forvaltningsansvaret for lektorprogrammene bør ligge hos disiplinmiljøene, med Forvaltningsutvalget for lektorutdanningen som et koordinerende organ. Om disiplinmiljøene ikke føler et eierskap i studieprogrammet vil det være langt vanskeligere å sikre kvalitet i denne delen av utdanningen.