En av mine ph.d.-kolleger har nettopp skrevet et blogginnlegg om smerte og glede i doktorgradsutdannelsen: Hvordan kan man unngå å bli en ”alene-akademiker,” med høy risiko for å ende opp grå i fjeset, med prestasjonsangst og fallende selvtillit? Formålet er å dele noen av de verktøyene hun bruker for å gjøre tilværelsen levelig – blant annet timeregnskap, konstruerte deadlines og faglig-sosiale møteplasser.
Hun og jeg hører til dem som nekter å kjøpe myten om at et ph.d.-løp skal være smertefullt. At eksistensielle kriser, motgang, ensomhet, forsinkelser og prokrastinering skal være selvsagte. At ”Piled Higher and Deeper” skal være det som ligger bak forkortelsen PhD.
Selv om vi begge møtte betydelig motgang på hovedfag, ser vi ingen god grunn til at ikke et ph.d.-løp skal være sprudlende, inspirerende, utviklende og produktivt. Sosialt givende og et grunnlag for personlig vekst. Rett og slett frydefullt.
Det krever imidlertid noen grep. Vi hadde kanskje flaks: vi møttes på et ph.d.-kurs og oppdaget at vi var en håndfull stipendiater som hadde samme innstilling. Selv om vi jobber på svært ulike felt, har vi fortsatt å ha seminar omtrent en gang i måneden, først og fremst for å diskutere hverandres tekstutkast, spørreskjema eller annet vi måtte ønske tilbakemelding på. Vi har døpt seminaret Joyful University, som en påminning om at det er sånn vi vil ha det.
På bloggen nevner hun noen verktøy som hun bruker, og som passer for henne. Selv har jeg noen andre grep som passer for meg – de fleste handler om å skape strukturer i en hverdag som for mitt vedkommende er skremmende fri. Jeg vet av to kompiser som var stipendiater på hvert sitt institutt – de møttes ett kvarter hver morgen og fortalte kort hva de hadde fått gjort dagen før og hva som sto på dagens plan. De hadde verken forpliktelser overfor hverandre eller fagkunnskap på den andres felt, men samtalen gjorde at begge skapte fremdrift og struktur for seg selv. Helt genialt.
Det jeg lurer på er: må vi ha flaks for at et ph.d.-løp skal bli en positiv opplevelse? Eller må vi være geniale?
Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet har stor tro på forskerskoler. Det har jeg også. Men da snakker vi gjerne om et kull på 10-15 stipendiater som følger hverandre gjennom hele løpet, med noen millioner i potten, fagsamlinger over flere dager og tilgang på internasjonale fagpersonligheter. Et flott opplegg, og spesielt viktig for kandidater som til daglig er alene-akademikere i små fagmiljø.
Men hva med alle oss andre? Finnes det ingen mellomting mellom private overlevelsesstrategier og den pakkeløsningen en forskerskole er for noen få?
Dette er selvsagt et retorisk spørsmål: det finnes mellomting mange steder. Likevel tror jeg at det å skape noen slike strukturer for ph.d.-studentene er noe av det viktigste NTNU kan gjøre for å øke trivsel og gjennomføringsgrad.
Når min kollega blogger om sine verktøy, gir hun andre ph.d.-studenter mulighet til å finne løsninger som kan passe for dem – uten at de selv er nødt til å finne opp hjulet. Tilsvarende er det mange som velvillig bidrar med tips og triks: venner, kolleger og veiledere for å nevne noen. Og mange institutt og fagmiljø har etablert faste seminar og møteplasser, kurs og håndbøker.
Igjen blir det delvis et spørsmål om flaks. Ikke alle løsninger passer for alle, men det å ha tilgang til en god verktøykasse og et tilbud om noen konkrete verktøy man kan benytte seg av, øker sannsynligheten for at alle finner noe som fungerer for dem.
Om vi skal få den ph.d.-utdanningen vi ønsker, må NTNU ta på seg litt mer av ansvaret for å forvalte en slik verktøykasse. Rett og slett være genial på våre vegne. Implementeringen av kvalifikasjonsrammeverket kan være et godt utgangspunkt for å diskutere hvilke verktøy som kan passe innenfor ulike fagmiljø, institutter og fakulteter – hvilket nivå de bør ligge på, vil variere noe mellom fagretningene.
Det kommer ikke gratis, men til gjengjeld er det en god investering. Den investeringen vil jeg jobbe for at vi skal ta. Det er i alles interesse at vi knuser myten om at det er naturlig for stipendiater å være grå i fjeset.
