Ønsker vi egentlig den normerte studenten?

Den siste tiden har det vært fokus på kostnadene for samfunnet ved at for få studenter fullfører på normert tid. I kroner og øre kan det ved første øyekast være slik, ikke minst for institusjonene som har sterke insentiver til å ha størst mulig gjennomstrømming av studenter. Vell og merke studenter som fullfører grader og emner de er tatt opp i. Selv om det i effektivitetens navn kan være slik at gjennomstrømning er et ønsket gode i seg selv er det ikke sikkert at dette er det beste fra et samfunnsperspektiv. Det viktige her er selvsagt å se på hva som ligger bak frafallet og at folk bruker lenger enn normert tid.

Ikke alltid på skinner

Hvilke faktorer er det? Noen oppdager at de ikke passer i høyere utdanning, eller at de grunnet mangelfull rådgiving på videregående (kanskje også på ungdomskolen) ikke har valgt rett utdanningsløp. Her er styrkning av rådgivingstjenesten viktig, i alle ledd. Andre har eller utvikler ulike helsemessige eller sosiale forhold som gjør det vanskelig å fullføre på normert tid, av bøtende tiltak er tilrettelegging og videreføring av deltids sykemelding.

Studentene bidrar - mye

Enda en grunn til at folk ikke fullfører i «rett» tid er at de bruker tid ved siden av studiene på å jobbe eller drive med ulike frivillige aktiviteter. For denne gruppen kan det nevnes delvis at de som jobber kunne ha sluppet det med bedre studiestøtte, men jeg er ikke sikker på om det alene er årsaken. Det å jobbe gir økt omsetting i samfunnet, skatteinnteker til felleskapet og erfaring for den enkelte. For dem som velger å engasjere seg med frivillighet er spørsmålet helt klart at studenter har overskudd og en mulighet til å bruke mange timer på å bidra til samfunnet, Norge hadde raskt blitt mer fattig om studentene ikke skulle bidratt innen politikk, kultur og i sosialt ulønnet arbeid.

Mange årsverk

Jeg har ikke sett noe regnestykke for dette men ta for eksempel Samfundet i Trondheim; ca. 1500 frivillige som har forpliktet seg til å arbeide fra 20 til 40 timer i uken i 8 måneder av året. Det er minst snakk om 500-600 årsverk, kanskje mer. Setter vi en pris på dette får vi raskt at verdien av frivilligheten 75 millioner til 200 millioner bare på Samfundet i Trondheim per år. Summerer vi opp hele studentfrivilligheten blir verdien på den frivillige innsatsen til de 200 000 norske studentene flere milliarder norske kroner. I tillegg til disse gruppene er det enda en som kan tenkes å bruke lenger tid, den faglige idealisten. Studenten som velger å studere mer og skrive mer ambisiøst enn det som kreves. Noen kaller det selvrealisering, jeg er ikke så sikker. Samfunnet og fremtidige arbeidsgivere vil nyte godt av erfaringene studentene som bruker lenger enn «ønsket» tid har med seg.

Må unngå samlebånd

I dag er det vanskelig å kombinere studier med frivillighet og andre engasjementer. Jeg er ikke en tilhenger av at det skal være lett. Men høyere utdanning er ikke, og må heller ikke bli en samlebåndsbedrift. Kunnskap er mer enn boklig lærdom, og kompetente samfunnsborgere er viktigere enn å utdanne flest mulig hurtigst mulig. Ønsker vi kvalitet må tørre å tolere at folk ikke fullfører på normert tid og prioriterer sin egen tid. Ja, studenten er fri og etter min mening er det det beste for samfunnet.

NPM-fellen

Jeg har en selv en bachelorgrad i politisk økonomi. Jeg vet hvor lett det er å gå i den klassiske new public management-fellen og overfokusere på lett kvantifiserbare størrelser. I denne settingen er det farlig. Jeg er tilhenger av at studentene bør ha få en mulighet til å være et korreks for samfunnet. Den dag jeg er i fast jobb, kanskje med familie, garantert med boliglån eller en litt for høy husleie og et studielån, har jeg ikke lenger den samme friheten. Friheten til å kunne gå mot konvensjonene i samfunnet, til å drikke øl, til å reise når jeg vil… men også friheten til å fordype meg uhemmet i det faglige. Friheten til å bruke tid på å bedre livene for dem som sliter og ikke har en stemme. Friheten til å være student og ikke bare en som studerer.

Er det så farlig?

Den første formand på Studenter Samfundet i Trondhjem Edgar B. Schieldrop utrykte det slik: «Høyskolen gjør dere til studerende, vi (Samfundet) gjør dere til studenter, om dere er det første og ikke samtidig det andre kan dere i høyden drive det til professor».

Hva blir så min konklusjon? Kanskje at det ikke er så farlig. Frafallet som skyldes dårlig veiledning og helsemessige årsaker børe reduseres. Men den late student er etter min mening en myte. Målt i kroner å øre gir skippertaksstudenten langt mer tilbake til felleskapet enn lånekassa gir han i stipend. Fra et akademisk perspektiv er det viktigere å tenke kvalitet. Studenter som bruker tida på fordyping og velger å tenke stort, er de som kanskje blir morgendagens forskere eller store ledere i næringsliv eller politikk. Da er det kanskje ikke så farlig om en student bruker et år eller to mer på et femårig masterløp (3(+1) + 2(+1)= 5 (7)). Så ønsker vi som felleskap egentlig den normerte studenten? Jeg håper i alle fall ikke det!

Eivind Rindal

Studentpolitikker og masterstudent i statsvitenskap på NTNU