Det kan finnes tullefag

Peter Frølich utfordret oss på noe han omtalte som tullefag, mens redaktør i Universitetsavisen, Tore Oksholen, minnet oss om at «ingen kan vite hva som viser seg å være tullestudier om noen år». Det har han rett i, men vi må skille mellom pågående forskningen og det man tilbyr studentene.

I forskning finnes det nemlig ikke noe som heter tullete ideer, eller tullete problemstillinger, men dersom det man forsker på blir presentert som faglig avklart uten at det er det, blir det et «tullefag». Og muligheten for «tullefag» er størst innen de myke fagene.

Her er hvorfor.

Moderne forskning kan grovt sett deles inn i to hovedtyper: den «harde» kvantitative naturvitenskapen og den «myke» kvalitative kunnskapen om samfunnet og mennesket. I middelalderen var dette skillet ikke så klart. Studiet av naturen bygget på Aristoteles kvalitative naturfilosofi der alt ble forklart ut fra et formål. Det var ikke et skarpt skille mellom naturen og «fag» som involverte oss. Ut fra et metodisk perspektiv var studiet av naturen og oss derfor sett på som likeverdige vitenskaper.

I løpet av 1600-tallet skjedde det noe som tvang frem et skille mellom studiet av naturen og oss, nemlig oppfinnelsen av den vitenskapelige metoden. Den åpnet opp for en presis matematisk beskrivelse og påfølgende (empirisk) testing av hypoteser om prosesser i naturen som har gitt oss over 50 uforanderlige naturlover.

Den empiriske testingen ble utført i et laboratorium, slik at man kan endre en av parameterne om gangen. Ikke for å bevise at en hypotese er Sann (vi har ingen kriterier for det), men for å forsikre seg om at hypotesen ikke er feil. Det lar seg som regel gjøre, fordi hypotesen er presis på hva vi skal observere (og derfor på hva vi ikke skal observere). Dersom vi etter mange forsøk, og fra ulike forskere, ikke finner avvik utover det som kan tilskrives usikkerheten i selve målingene, vil hypotesen kunne oppnå status som en naturlov - eller en teori. Først da blir de tatt inn i pensum. Det kan ta lang tid. Einsteins generelle relativitetsteori (1915) ble ikke pensum i fysikk før ut på 1950-tallet.

De myke fagene, vitenskapen om samfunnet og menneskesinnet, som de påståtte tullefagene faller inn under, har ikke vært i stand til å legge frem en eneste uforanderlige lov eller teori. De har nemlig ikke vært i stand til å presentere hypotesene i et presist matematisk språk. Om de hadde, ville det uansett ikke vært mulig å teste hypotesen under tilstrekkelig kontrollerte forhold. Det er derfor i praksis svært vanskelig, om ikke umulig å tilbakevise/avkrefte de ulike (ikke-eksakte) hypotesene i de myke fagene.

Det har gitt rom for ulike skoler om det samme. I de myke fagene blir studentene derfor ofte eksponert for en pågående fagdebatt. Det er ikke noe galt i det, men det blir galt, dvs. «tullete» dersom foreleserne «insisterer» på at én bestemt hypotese representerer den korrekte forklaring, som om det var en lov/teori. 

Det fremstår som et ekko fra 1800-tallet. Det var en tid da alle så opp til fysikken. August Comte, som har fått æren for å ha grunnlagt sosiologien (som egentlig kan spores tilbake til humanismen som dukket opp i renessansen), og Sigmund Freud, som har fått æren av å ha grunnlagt psykologien (som egentlig kan spores tilbake til 1600-tallet og John Locke (An Essay Concerning Human Understanding, 1690), var overbevist om at det også fantes («fysiske») lover for disse fagene.

Drømmen om "naturvitenskapelighet" har imidlertid ikke gått i oppfyllelse. Det er etablert, jf. Karl Popper og The Poverty of Historicism (1957), at vitenskapen om samfunnet og mennesket ikke styres av (uforanderlige) lover.

Mitt spørsmål til de som foreleser i de påståtte «tullefagene», er derfor om de kan forklare oss hvordan de forholder seg til vitenskapsteoretikeren Karl Popper? Er Popper like upopulær som hos post-modernistene? Svaret vil fortelle oss mye om det Kristine Clemet var bekymret for, nemlig om «tullefagene» er «studier som ikke holder tilstrekkelig akademisk kvalitet».