Omkring 1000 demonstranter fant veien til Trondheim Torg i går ettermiddag. Sammen med tilsvarende sammenkomster i de større byene i Norge markerer de støtte til at den tidligere NTNU-studenten Maria Amelie skal få permanent opphold i landet. Men hva ellers demonstrerte man for?
Kvinnen fra Kaukasus som kaller seg Maria Amelie kom til Norge som papirløs, mindreårig flyktning. Med falsk identitet, uten offisielle ID-papirer, fullførte hun sin mastergrad ved NTNU. I fjor frasa hun seg den tvilsomme beskyttelsen anonymiteten ga, og ga ut bok om sin skjebne. Avisa Ny Tid kåret henne til Årets nordmann, blant annet med den begrunnelse at hun gir papirløse innvandrere et ansikt.
Sent onsdag kveld ble hun pågrepet mens hun gjestet Nansenskolen - en skole med navn etter en person som ble kjent blant annet for å utstede nødpass for flyktninger fra Kaukasus, attpåtil skjer det ved inngangen til året som har fått hans navn. Maria Amelie vil aldri få Nansenpass, om det er aldri så mye Nansenår. Det er som man kan mistenke rette ansvarlige i politiet på stedet for å, gjennom sin handlemåte, ville uttrykke en poetisk protest mot pågripelsen de er beordret til å utføre.
Neste dag eksploderte saken i mediene, som man kunne forvente. Oppstanden mot utvisningen av en ung kvinne fra Kaukasus viser hvor umulig det er blitt å gjøre seg opp en konsistent mening om det norske asylinstituttet. I saken Maria Amelie møter mange seg selv i døra.
De som mener man skal la nåde gå for rett når det gjelder henne: Mener de at når Maria Amelie har gitt de papirløse et ansikt, holder det å berge personen ansiktet tilhører og ignorere resten?
De som mener man skal gi amnesti til alle som er i hennes situasjon: Mener de at det samme skal gjelde for framtida også? For erfaringene fra blant annet Spania, hvor man ga amnesti til ulovlige innvandrere fra Marokko, viser at etter en viss tid har man like mange ulovlige i landet igjen.
De som er satt til å håndheve det norske asylinstituttet og som mener at man skal være prinsipiell og rettferdig i sin saksbehandling, tror de på ramme alvor at det fins noen som helst rettferdighet i hvem som skal bli reddet fra politisk forfølgelse/drepende fattigdom gjennom frihavn i et land som Norge? De som kommer så langt at de kan levere inn en søknad om asyl i Norge, faller i én av tre kategorier: De er ekstremt ressurssterke (som Marie Amelie og hennes foreldre), eller de har benyttet seg av menneskesmugling. Så er det noen få som rett og slett har hatt flaks, ved at de har vært på rett sted til rett tid. Men rettferdighet har ingenting med saken å gjøre.
I saken Maria Amelie har de problematiske sidene ved vårt asylinstitutt fått et ansikt. I følge en kommentator i dagens Adresseavis er det ikke et hvilket som helst ansikt: Kommentaren innledes med ”den vakre kvinnen…”
Hva om hun var gammel og stygg og ikke ung og vakker? Hva om hun var mann og muslim, og skulle sendes tilbake til Bagdad eller Mogadishu? Hvor mange ville gått i tog da? Får vi minne om at den 8. januar ble 52 irakere sendt ut av landet, og går en uviss skjebne i møte. De oppholdt seg også ulovlig i Norge.
Maria Amelie har gitt de papirløse et ansikt. Vil vi se ansiktene til de 4 359 personene uten lovlig opphold som ble uttransportert i 2010?
Så vidt vi kan se fins det bare to konsekvente posisjoner det er mulig å innta når det gjelder norsk asylinstitutt: Den ene er at ingen skal få slippe inn. Alle som prøver seg skal summarisk sendes tilbake dit de kom fra.
Den andre posisjonen er at alle skal få slippe inn, uansett. I boka ”International Migration – Globalization’s last frontier” argumenterer NTNU-professor Jonathon Moses for denne posisjonen: La alle reise dit de vil, når de vil. Da vil de papirløse ikke lenger behøve et ansikt. Men vi vil måtte forholde oss til langt flere ansikter – med papirer.
