Å ta livet av et språk
Skal en ta livet av et språk kan en jo forby bruken av dette. Noen har forsøkt det. Den norske varianten er å kreve at en tar språket i bruk. Dette gjøres med nynorsk.
Mange som ikke har et naturlig forhold til språket blir tvunget til å bruke dette. Det fører til dårlig språk og etter hvert kanskje til en oppfatning at nynorsk bare er byråkrati.
Nå kan en selvfølgelig ønske, som Vangsnes og Solheim sier i UA, at hver og en tar arbeidet med virkelig å kunne lage gode eksamensoppgaver i begge målformer. Mitt problem er at jeg er professor i informatikk og har mer en nok med å holde meg oppdatert i dette faget. En løsning er da å sette bort arbeidet med nynorsk-varianten til administrasjonen eller et oversettingsbyrå. Det vil medføre utgifter, penger som kanskje kunne vært brukt til nyttigere formål. Det største problemet er imidlertid at vi da kan risikere at det ene oppgavesettet blir mer presist enn det andre. Jeg er også redd for at studentene da uansett vil velge å bruke den varianten som er på målformen som faglæreren bruker, nettopp for å unngå begreper som ikke har vært i bruk i forelesningene.
I denne situasjonen tyr de fleste til enkle løsninger der en bruker setningsoppbyggingen fra originalteksten og så erstatter stavemåten på hvert enkelt ord. Det er så enkelt at det kan gjøres med et dataprogram. En er også garantert at de to variantene blir like. Problemet er selvfølgelig at resultatet ikke blir godt språk. De viktige nyansene blir borte. Likevel følger nok datamaskinoversettelsen reglene i språket. Slik jeg ser det er avstanden mellom bokmål og nynorsk mer enn en formel. Å produsere nynorsk med maskinoversettelse er da en måte å ta livet av språket.
Nå har Vangsnes og Solheim helt rett i at en i dag kan risikere at en student ikke vil forstå hele oppgaven om han skulle få den med ord og uttrykk som hun ikke er kjent med. Men det problemet har vi uansett. Oppgaven for faglærer er jo å unngå kompliserte formuleringer, og det gjelder jo uansett hvilket språk en skriver på. Stort sett vil det fungere. Norske studenter skal jo beherske begge målformer, men – som jeg har sagt tidligere – kanskje en i større grad i skoleverket skal satse på lesing enn skriving i sidemålet.
En regel som den jeg foreslår, at faglærer velger målform, vil jo føre til at de som ikkebehersker begge målformer må utvide sin kompetanse. Siden mange studenter ikke er komfortabel med nynorsk vil de måtte bli nødt til å lese mer på denne målformen. Jeg skal garantere at mange da kommer på biblioteket og ber om å få nynorsk-utgaven av en bok. Kanskje vi også kan oppnå at noen av disse ser elegansen i språket, når de får det servert på riktig måte?
