Hver høst melder masterstudentene seg opp i forskjellige EiT-landsbyer. I vårsemesteret møtes omtrent 30 studenter, som igjen blir delt i grupper på fem-seks. Sammen blir de enige om et felles prosjekt innen gitte rammer. Parallelt med dette skal de jobbe med sin egen gruppeprosess. Læringsmålet er at studentene skal utvikle samarbeidskompetanse i tverrfaglige teamarbeid. Rektor skriver at «…det handler om realkompetanse, om evnen til samarbeid og til å spille hverandre gode. Det moderne arbeidsliv etterspør nettopp disse ferdighetene. Effektivt samarbeid er en forutsetning for å lykkes med komplekse oppgaver» (EiT-boka 2017:10). Arbeidsmetodene er blant annet refleksjonsarbeid, samspilløvelser, fasilitering og tilbakemeldingsøvelser.
I det jeg nå sitter og sensurerer prosessrapporter fra årets landsby, kommer jeg i tanker om hvordan jeg ville vurdert prosessutviklingen til NTNU med utgangpunkt i diskusjonene om campusutvikling og universitetsdemokrati.
Jeg har derfor laget et tankeeksperiment om landsbyen Make NTNU great. Her finner vi gruppen Kunnskap for en bedre verden, bestående av Gunnar, Marit, Aksel, Fredrik, Kari og Knut. Disse seks skal sammen utvikle premisser for et best mulig NTNU, med internasjonalt fremragende spissmiljøer. Gruppen valgte gruppenavnet «Kunnskap for en bedre verden» for å skape samhold og felles visjon. De var tidlig opptatt av å skape synergieffekter og kjørte på med brainstorming og kompetansetrekant. Gunnar, Marit og Fredrik var så godt i gang med delprosjektet «Få kunnskapsdepartementet til å betale for Campus» at når Aksel spurte hvor campus skulle ligge, valgte ingen av de andre å følge det opp, i frykt for å ødelegge gruppesamholdet.
Heldigvis hadde gruppen fasilitatorer. Fasilitatorenes rolle i EiT er å stille spørsmål som skaper refleksjon i gruppen for å hjelpe den videre i prosjektet og prosessen.
Fasilitatorene grep inn og spurte: «Aksel stilte et spørsmål om hvor campus skal ligge. Hvordan tok dere som gruppe imot dette spørsmålet?»
Gunnar så ned i bordet og mumlet noe om at kritiske venner er viktige, bare de ikke er negative. Han mente at Aksel bare ville krangle, og syntes de heller måtte fokusere på å få prosjektet ferdig. Marit så på Aksel og sa unnskyld for at hun ikke løftet spørsmålet hans opp til diskusjon, men at hun samtidig følte at Gunnar hadde en naturlig autoritet her som var bra for prosjektet. Fredrik så ut av vinduet mens Knut, som egentlig ikke ville blande seg så mye inn, uttalte at han var litt usikker på hvorfor ikke Gunnar, Marit og Fredrik ville følge opp Aksels spørsmål.
Aksel selv mente det var skuffende at ingen ville svare ham på en saklig måte, for det kunne ha bidratt til å skape gode rammer for å nå fellesmålet om å lage kunnskap for en bedre verden. Kari så etter en stund opp fra macen sin og foreslo at Aksel kanskje hadde stilt spørsmålet på feil måte.
Gruppen reflekterte sammen og kom frem til at de hadde vært så opptatt med å fullføre prosjektet at de glemte å reflektere over nye spørsmål som dukket opp i løpet av prosessen. Gruppen hadde helt oversett hvordan man tar imot tilbakemeldinger. De slo opp på side 108 i EiT-boka.
Marit leste høyt: «Man skal være oppmerksom på egen mulig motstand til å lytte til tilbakemeldingene. Gi deg selv tid til å bli trygge på budskapet. Be om utdypninger og konkretisering om det er noe man lurer på eller kjenner seg lite igjen i. Legg etterhvert fra deg det du ikke kan bruke, men du kan også legge noe i boksen med tittelen ” kanskje har de rett? Jeg vil være obs på dette i fremtiden.»
Marit grublet deretter en stund før hun bemerket at tilbakemeldingene fra resten av gruppen var vanskelige å ta til seg. Kari skjøt inn at utfordringen kanskje snarere var at gruppen ikke hadde sikret at alle stemmene ble hørt, enn deres egen kompetanse på å ta imot tilbakemeldinger. Dette innspillet fikk Marit til å lyse opp og umiddelbart foreslå at de kunne kjøre høringsprosesser.
«Ja!» ropte Gunnar: «høringsprosesser ivaretar jo demokratiet.»
Fredrik rynket brynene. Aksel himlet med øynene, før Knut, som var aktiv på Studentersamfundet, svarte at selv om høringsprosesser ser bra ut på papiret, skaper de lite engasjement for og dialog om prosjektet. Knut mente gruppen ville miste mange gode innspill ved å kun ha høringer. Aksel rakte opp hånden og spurte om gruppen ikke heller kunne kjøre åpen debatt etterfulgt av styrevedtak. Dette var viktig for å skape en felles forståelsesramme hvor alle gruppemedlemmene deler på all relevant informasjon (Schwarz, 2002).
Marit så strengt på Aksel.
Gunnar tok til orde for at det gruppen trengte var en sterk leder som kunne ta avgjørelser for gruppen. Dette ville øke effektiviteten, en forutsetning for å bli internasjonalt fremragende. «Ja, vi trenger bare å spille inn råd til lederen, er dere ikke enige?» utbrøt Kari. «Da trenger vi ikke legge så mye arbeid i høringene, siden de uansett ikke er eksamensrelevant og meritterende arbeid.»
Marit stirret på Gunnar og oppfordret deretter alle som var for toppstyring om å rekke opp en hånd. Kari, Fredrik, Marit og Gunnar rakk opp hånden, men Aksel og Knut ble sittende og se på hverandre.
Etter håndsavstemningen reiste Knut seg og sa at han var redd for at toppstyringen kunne gå på bekostning av prosessen, og at gruppen trengte tid til å reflektere over sentrale spørsmål i gruppeutvekslingen. Gunnar nikket i takt og sa seg til slutt enig i at det hørtes fornuftig ut med prosess og alt det der, men at han ikke helt forstod hvordan denne prosessen kunne være relevant for målet: Kunnskap for en bedre verden.
Fasilitatorene diskuterte seg imellom og ble til slutt enige om at denne gruppen trengte gjentagende spontan fasilitering og flere tilbakemeldingsøvelser for å klare å skape rom for konstruktive tilbakemeldinger, uten å få beskjed på gangen om at det ikke er tid til refleksjon over små og store spørsmål. På denne måten kunne gruppen i fremtiden få til en bedre ledelse av sin gruppeprosess mot fellesmålet Kunnskap for en bedre verden.
Gruppen reflekterer følgende i sin avsluttende prosessrapport: Gruppens hovedutfordring har vært å ta imot tilbakemeldinger på en konstruktiv måte. Vår beslutning om toppstyring for å sikre at alle ble hørt, førte snarere til en effektivisering som har gått på bekostning av medlemmenes mulighet til å ta på seg den svarte hatten (djevelens advokat) for å identifisere negative sider, risikoelementer og svakheter i prosjekt- og prosessarbeidet.
I EiT kjennetegnes en velfungerende gruppe av at alle medlemmene er trygge nok til at de våger å eksponere seg selv og sine tanker høyt i plenum, og at de andre gruppemedlemmene tar imot tilbakemeldinger uten å undergrave og bagatellisere dem. Dette er viktig for å motvirke ugunstig «group thinking» (Janis, 1982) som kan resultere i at alternativer til nåværende løsninger ikke blir fremmet. I så fall skapes en falsk trygghet om at den nåværende løsningen er den beste. I mitt eksempel er gruppen Kunnskap for en bedre verden i stor grad preget av gruppetenkning, hvor delprosjektet «Få kunnskapsdepartementet til å betale for Campus» gikk på bekostning av en god gruppeprosess.
Min erfaring med Eksperter i team er overveldende positiv. Jeg har fått møte dyktige studenter som er trygg på egen fagfelt. I gruppen bruker de sin tverrfaglige kompetanse til å lage gode prosjekter. Gruppeprosessen er ikke en dans på roser og i startet finner man gjerne litt motvilje mot fasilitering. Studentene vil i utgangspunktet helst jobbe med prosjektet, men etter 3 intensive uker forteller de ofte i referansegruppemøte at de gjerne skulle hatt mer fasilitering underveis. De har gjennom konkrete erfaringer i gruppeprosessen stoppet opp og reflektert over hvordan de selv påvirker gruppen. Dette gir studentene verdifulle læring knyttet til egen samarbeidskompetanse. Etter å ha fulgt med i Universitetsavisa om campus-saken har jeg tenkt at deler av NTNUs ledelse kunne hatt godt av å gjennomføre Eksperter i team.
