Forelesningen – Floggin’ a dead horse?

Det går for tiden en debatt om forelesningens rolle i høyere utdanning. I følge Adresseavisen 20/9 mener professor Arne Krokan at forelesningen er en arkaisk læringsform, og et par uker tidligere uttalte kunnskapsministeren at forelesning ikke er den beste måten å lære på. Bassam Husseins innlegg i Universitetsavisa 19/9 er mye mer nyansert; det er ikke et enten eller, snarere et spørsmål om hvordan man utformer forelesningene. Jeg har veldig sans for hans innspill. Jeg tror også at teknologien muliggjør andre undervisningsformer, og at vi som forelesere i fremtiden vil kunne benytte mer av tiden til veiledning. Det er likevel noen spørsmål som melder seg på veien:

Tilpasset opplæring

Prinsippet om tilpasset læring, dvs. at vi tar utgangspunkt i hva studentene kan og ikke kan, er besnærende. Vil dette imidlertid bety slutten på emner slik vi kjenner de i dag? I så fall, gjør det noe? Vil løsningen være at studentene må få godkjent ulike moduler før emnet er i havn? Dette kan jo også gi muligheter for å innføre eksamen etter førerkortprinsippet: man tar eksamen når man er klar. Hvorvidt en slik oppbrytning av det tradisjonelle semesteret er av det gode for studentmiljøet er en annen sak. Og for ansattes muligheter til å planlegge egen arbeidsdag for den sakens skyld.

Tilbakemeldinger

Et tungtveiende argument for å endre dagens dominerende praksis, er å få gitt mer og bedre tilbakemeldinger. Et spørsmål er imidlertid: Hva er en tilbakemelding? Egen forskning viser at tilbakemeldingen ikke behøver være omfattende, men den må være spesifikk og tett på det utførte arbeidet, samtidig er det ikke uvesentlig at det er foreleseren som står bak. Hvordan skal vi få dette til å gå rundt i de store innføringskursene? I så fall må vi bli flere forelesere. Jeg deler mer enn gjerne klassen med andre, men det står ikke akkurat mange og skraper på døren for å bli kolleger. Døren står heller ikke akkurat på vidt gap for å slippe inn flere.

Hva er motivasjonen?

Er ”den nye” pedagogikken en one size fits all? Er tanken at både første- og sistekull skal undervises på samme måte? Hvorfor/hvorfor ikke? Er det et tiltak for å sikre masseutdanningen, slik at økonomiske hensyn trumfer læring? Jeg kjenner en «flipped classroom»-misjonær som ikke kunne tenkt seg å innføre prinsippet i et videregående valgfag; metoden egner seg ifølge vedkommende kun i introduksjonskurs. Årsaken er det noe vanskelig å få grep om. Dermed kan det virke som om det strengt tatt ikke ligger læringsmessige hensyn til grunn, snarere bekvemmelighet for foreleser. Men om det gir bedre læringsutbytte, hva så? I samme gate er det ofte lett å få inntrykk av at teknologien har en egenverdi, og at den ikke kun er et virkemiddel for å understøtte læring. Krokan referer i Adresseavisen til «multi smart læring» av matematikk i grunnskolen. Nå vet jeg ikke hvor lenge dette har vært i bruk, men ifølge Norsk Matematikkråd sliter studenter i mattetunge studier med oppgaver fra grunnskolen.

Læring det sentrale

Læring må være det sentrale for de metoder vi velger for ulike læringsaktiviteter. Forelesningen er kun en av en rekke mulige aktiviteter. Øvinger, kollokvier, og ikke minst selvstudium supplerer gjerne forelesningen. Uansett aktivitet, det er vel hard jobbing av den som skal tilegne seg ny kunnskap som må til for at læring skal finne sted? I forbindelse med kick-off for pilotbrukere av Blackboard, hadde flere studenter uttrykt forventninger til læringsplattformen. Mitt inntrykk var at det var ønskelig med eksempelvis forelesninger på film, slik at de kunne gå i fjellet og ligge på stranden. Forståelig, men dessverre virket det altså som om læringen var noe i bakgrunnen. For ordens skyld, jeg er ingen motstander verken av fjellturer eller teknologi. Dette semesteret benytter jeg eksempelvis Edutopia slik at studentene kan stille spørsmål til meg i timen uten å bli eksponert for hele auditoriet, Kahoot til ulike quizer, og Blackboard til frivillige innleveringer med personlig tilbakemelding.

Kort oppsummert, debatten om forelesningens endelikt kan med fordel nyanseres, herunder at teknologien neppe løser alle problemer, den (hva nå den er) er kun et av mange virkemidler for å bidra til læring.