Humaniora i samfunn og skole  

Merethe Roos tegner et dystert bilde av humaniora i Klassekampen (15.9) og baserer seg mye på Fritt Ord-rapporten Hva skal vi med humaniora? (2014), utgitt av en gruppe forskere ved Universitetet i Oslo. Dette grunnlaget gir etter vårt syn et ufullstendig bilde av den nasjonale statusen for humaniora, særlig relasjonen til skole og lærerutdanning.

Humaniora er en viktig leverandør av innhold til skolen gjennom en rekke fagdisipliner i språk, litteratur, historie, religion, filosofi og estetiske fag, men også nært knyttet til viktige metoder og arbeidsformer i skolen, som dialog, drøfting, analyse og fortolkning, samt kreative og skapende uttrykksformer.

Ved NTNU er vi svært opptatt av ansvaret for å drive god lærerutdanning og ser det som en sentral del av samfunnsoppdraget. Det var også en viktig begrunnelse for fusjonen at vi ville se utdanningene til skolen under ett og gjennom samarbeid på tvers av disiplin og lærerutdanningsmiljø tar ansvaret for å utdanne flere og bedre lærere. Vi ønsker at våre humanistiske disiplinmiljø skal bidra til det og samarbeider nå med lærerutdanningsmiljøene ved NTNU for å utvikle studietilbud for lærerstudenter som vil fordype seg i tysk, fransk, spansk og i de estetiske fagene. 

Vi går ikke uforberedt inn i dette. Det humanistiske fakultet har tatt del i NTNUs lektorutdanning i språk og historie siden 2003 (det var vel språk, historie kom seinere). Der gir vi hvert år studentene faglig solid og oppdatert humanistisk kunnskap. I lektorutdanningens samarbeid med praksisfeltet og med spesialister i fagdidaktikk og pedagogikk opplever vi hver dag at våre fag er meningsfulle og attraktive. Utdanninga er også populær. Lektorprogrammet i historie er for eksempel så populært at søkerne har en snittkarakter på fem fra videregående. Lektorstudentene utgjør allerede flertallet av mastergradsstudentene i språkfag og de skriver om lag halvparten av masteroppgavene på historie. 

Vi skal likevel ikke skjule at en del humanister har kanskje glemt økologien i utdanningssystemet. De høyeste utdanningsnivåene henger sammen med de laveste. Hvis ikke toppmiljøene i humaniora også bidrar til å utdanne gode lærere i skolen, kan vi heller ikke vente oss at elever og fremtidige studenter vil vurdere humanistiske studier som viktige og interessante. Dersom humaniora ikke griper lærerutdanningsoppdraget, er det uheldig for både fagene selv og for samfunnet som går glipp av viktig kompetanse. 

NTNUs partnerskap med skolefeltet motvirker slike holdninger. Ordningen med universitetsskoler bidrar til å tette avstanden mellom utdanningsnivåene. For å sikre samarbeidet mellom skolen og universitetet har vi tilsatt flere forskere i 20% bistilling ved NTNUs universitetsskoler. Her vil aktive forskere jobbe sammen med lærerne for å utvikle en bedre skole og en bedre lærerutdanning.

En av kjerneverdiene i humaniora er oppøvelse av evnen til selvstendig og kritisk tenkning. Dette er en helt sentral verdi i skolen, men den er under press. Dagens informasjonssamfunn og profesjonelle medieaktører stiller stadig større krav til kildekritikk og sunn skepsis. Kritisk refleksjon rundt mål, metoder og vedtatte sannheter er viktig for å kunne vurdere argumenter og slutninger. Humanioras rolle som bidragsyter vil derfor også i fremtiden være viktig – nivået på den offentlige debatten er avhengig av at borgerne har hatt god opplæring i kritisk tenkning og refleksjon.

John Brumo, leder Forvaltningsutvalget for lektorutdanninga, NTNU 

Anne Kristine Børresen, dekan Det humanistiske fakultet, NTNU