"Nå kan du belønnes mer for å fortelle at du er en god underviser, enn for faktisk å være det", proklamerte Dagbladet 25.01 som overskrift på en kommentar til at universitetene innfører ordninger som skal gi uttelling for god undervisning.
Og i Khrono advarte AFI-forsker Vilde Hoff Bernstrøm 26.01 mot lønnsøkning til gode undervisere. Det vil kunne svekke lærernes motivasjon, slik at lønnsøkningen kan resultere i at «Den ekstra betalingen for å gjøre en interessant oppgave (eller gjøre den bedre), svekker interessen for oppgaven».
Disse er to av mange innlegg i en velkommen debatt om undervisning på universitetene, der Morgenbladets serie Fantastiske formidlere i 2016, bidro til å løfte fram betydningen av det universitetslærerne gjør sammen med studentene sine. Arbeidsoppgavene til professor og førsteamanuensis består av like deler forskning og undervisning, og nå er det altså sånn at universitetene ønsker å heve undervisningens anseelse. Spørsmålet er hvordan det kan gjøres.
Romantisk blikk
Jeg velger å kommentere disse to bidragene fordi jeg oppfatter begge som nokså typiske, i det at de gir et nokså smalt blikk på undervisning. Bernstrøm tar undervisning helt ut av sin kontekst. Hun overser blant annet at forskning og undervisning konkurrerer med hverandre om ansattes tid, og at publisert forskning gir både inntekter til instituttet og muligheter for lønnsøkning.
Hobbelstad er bekymret for om anstrengelser for å framstå som god vil komme i veien for anstrengelse for å faktisk være god, slik at det «som belønnes, er ikke å være en engasjerende, oppmerksom og formidlende kraft på podiet, det er å ha papirene i orden.» Og det ville ganske riktig være ødeleggende. Men den forståelsen av undervisning som ligger under her, er både smal og romantiserende. Hobbelstad skriver om undervisning som det som foregår mellom studenter og foreleser, om «å være trygg, levende og smidig i møte med studenter med ulike forutsetninger og behov». Og selvsagt er det viktig. Men undervisningsvirksomhet inneholder så mye mer!
Jeg er glad i å undervise, og jeg investerer mye tid og energi i å gjøre det. La meg beskrive noe av det jeg bruker tid på (med forbehold om at situasjonen kan være litt forskjellig i ulike fag).
Jakten på de gode tekstene
Verden forandrer seg og faget forandrer seg, og dermed må studiene også forandre seg. Derfor skal jeg stadig utvikle og revidere kurs, lese gjennom hundre mulige pensumkilder og forkaste nitti av dem. Systemets innebygde mekanismer gjør at det blir stadig vanskeligere å finne pensum, ettersom det å skrive lærebøker gir liten uttelling, og de vitenskapelige artiklene blir stadig smalere og mer spesialisert – begge eksempler på at forskning prioriteres langt høyere enn undervisning og praksis.
Hva skal målene være?
Jeg skal formulere mål for kurset: hva er det studentene skal kunne vite og gjøre etterpå? Ut fra målene skal jeg legge opp en plan som er slik at studentene gradvis kan bygge opp kompetanse og tillit til at de behersker faget sitt. Det betyr blant annet å utvikle øvingsoppgaver og finne materiale som lar studentene oppøve sine faglige blikk og grep – slik at det de gjør, faktisk betyr noe, og ikke er begrenset til å gulpe opp innholdet i bøker.
Jakten på det gode fagspråket
Forskningsartiklene skal ikke bare være så smale og spesialiserte at studenter ikke kan lese dem. For å gi inntekter til instituttet (og meritering til forskeren), skal de også helst være på engelsk. De fleste studentene skal jobbe i Norge. Da skal de samarbeide med og formidle kunnskap kolleger, klienter, elever, brukere, pårørende og andre folk som snakker norsk. Derfor har jeg hatt en egen liten motor inni hodet i førti år: «Hvordan kan dette sies presist og treffende på norsk?»
Eksamen, da?
Jeg skal utvikle eksamensordninger som gir studentene muligheter til å demonstrere de kunnskapene og ferdighetene de har, i tråd med målene for det aktuelle emnet. Helst skal eksamensarbeidet likne på, eller i hvert fall være relevant for, oppgaver de faktisk kan støte på i arbeidslivet seinere. Jeg skal skrive sensurveiledninger til oppgavene, som viser hva slags forventninger vi hadde til oppgaveløsninger. De er uunnværlige for at sensuren skal bli rettferdig og forståelig for studentene – også for seinere kull.
Som sagt, jeg har stor glede av å undervise. Jeg har til og med fått en pris for det. Men det er ikke fordi jeg holder så fabelaktige forelesninger! Min jobb er å samarbeide med kolleger for å utdanne kompetente fagpersoner med kunnskaper og ferdigheter som samfunnet trenger. En gang imellom kjenner jeg at en forelesning virkelig ‘sitter’, og det er jo deilig. Men det er faktisk mer interessant hva slags notater studentene har med seg hjem og hva slags temaer de diskuterer. Ikke minst
Ikke en privatsak
For å løse disse oppgavene godt må jeg ha en fortløpende dialog med studentene (både de jeg har nå og de jeg har hatt før), lytte etter hva de spør om, undrer seg over eller blir provosert av, hva de synes de får grep om, hvordan de løser oppgaver underveis. På grunnlag av dette – og målene for emnet – vurderer jeg hvordan vi kan gå videre. Og jeg rådfører meg med kolleger om metoder, standarder, erfaringer og synspunkter. Det er med undervisning som med forskning: kunnskaping er ikke en privatsak. Vi utvikler fagene våre i fellesskap ved å dele kunnskap som blir skapt gjennom forskningspraksis, og vi utvikler fagmiljøene ved å dele kunnskap som blir skapt gjennom undervisningspraksis.
Dokumenteres, liksom -?
Hobbelstad ironiserer over at for å få status som fremragende underviser, skal man måtte dokumentere både «planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisningen, en systematisk og vitenskapelig tilnærming til undervisningen og virksomheten, og spredning av egne erfaringer». Jeg skjønner ikke helt hva som er så galt med det - med mindre man fastholder en romantisk visjon av at undervisning kan reduseres til det jeg gjør i direkte kontakt med studentene. Som jeg har beskrevet ovenfor, jeg gjør jo allerede alt disse tingene. Det dokumenteres et godt stykke på vei gjennom en drøss studieplaner, emnebeskrivelser, undervisningsopplegg, eksamensbesvarelser, logger, studentrapporter, evalueringer og seminarinnlegg om undervisning.
I likhet med Bernstrøm er Hobbelstad skeptisk til lønnsopprykk for god undervisning: «Gitt at lønnsøkning er inne i bildet som en gyllen gulrot, kan du tape økonomisk på ikke å arbeide for å innfri disse kravene». Javisst kan du det! På akkurat samme måte som du kan tape på å ikke arbeide for å yte ekstra som forsker eller journalist. Eller som jeg i mange år har tapt penger på å prioritere nettopp undervisning. Uka har bare så mange timer, vet dere. Til nå har jeg kastet all sånn dokumentasjon fortløpende, siden jeg ikke trodde det var noe vits i å ta vare på den. Framover skal jeg råde alle mine unge kolleger til å samle sånt i sin pedagogiske mappe. Det ser jeg som et stort framskritt.
PS:
Hva synes Bernstrøm og Hobbelstad det er passende at universitetsfolk få lønnsopprykk for?
