Midlertidighet, usikkerhet og tydelige forpliktelser

Det viktigste for styrets framtidige representant for midlertidig ansatte på NTNU er å jobbe, med like mye utålmodighet som Guro Busterud hittil har gjort, for skriftlige forpliktelser for å redusere bruken av midlertidig ansatte og å definere framtidige retningslinjer. Midlertidighet har på samme tid et større tema rundt seg som også bør være en del av denne prosessen – usikkerhet.

Universitetet undergår forandringer på alle nivåer, administrativt så vel som forskningsmessig. Nasjonalt står vi delvis fortsatt i røyken fra tidligere års debatter om midlertidighet – i hvilken grad bedrifter av forskjellige slag skal kunne ansatte folk midlertidig. I 2015 ble det åpnet for å ansette folk midlertidig (under 12 måneder) på «generell basis». NTNU viser til en svak nedgang i bruk av midlertidig ansatte – men dette betyr på ingen måte at vi kan slappe av. Verdenstrenden som gjenspeiles her hjemme går i retning effektiviserte, standardiserte løsninger, fokus på eksterne midler, og disse trendene har utslag på uventede felter. Når vi da jobber med å redusere midlertidighet må vi anerkjenne en rekke parallelle prosesser, og dette handler om mer enn «midlertidighet».

Midlertidig og/eller usikker

Midlertidighet er kanskje er en av de største ideologiske slagmarkene i universitetsverdenen for tiden. På spill er det ikke bare kontrakt-definisjoner og statistikk, men et gapende ubesvart spørsmål om hva mener vi at ansatte skal ha av rettigheter, og hvor grensen går for utnyttelse og urettferdighet. Det er ikke uten grunn at vi ofte snakker om midlertidighet og usikkerhet (jobbusikkerhet) i samme pust, da det som er problematisk ved midlertidigheten er usikkerheten det bringer med seg.

La meg trekke inn en bekymring om forskjellen mellom det vi definerer som midlertidig, og det som faktisk er og oppleves som midlertidig. For eksempel, de som er ansatt permanent med en betingelse om at X % av pengene skal komme fra eksterne kilder, i hvilken grad opplever de usikkerhet? Er disse ‘midlertidig’ ansatt? Eller bare usikkert ansatt? Dette nødvendiggjør spørsmålet: Hvilke typer erfart usikkerhet dekkes ikke nå av de lovmessige definisjonene på midlertidighet?

Hva med prosjektbaserte ansettelser? I resten av den finansialiserte universitetsverdenen (tenk særlig Australia og Storbritannia) er dette en av de mange prosessene som øker ansattes usikkerhet – gjennom en slags permanent midlertidighet. De tristeste scenarioene skjer når folk ansettes i korte perioder på forskjellige prosjekter som forskningsassistent, postdok., over lengre tid – uten å oppbygge seg de rettigheter og jobbsikkerhet som faste ansatte får. Det er ikke gyldig å tro at dette ikke skjer i Norge, eller ved NTNU. I hvilken grad har NTNU og andre universiteter i Norge fungerende mekanismer for å oppdage dette når det skjer?

Midlertidologisk perspektiv på ansettelsespraksis

Guro Busterud klaget nylig over vage forpliktelser og dårlig forståelse av midlertidighet som fenomen. Statistikken trengs, sier hun, for å forstå fenomenet og trendene. Jeg støtter henne i dette og legger til at de forskjellige midlertidig ansatte på universitetet har mye å komme med her, også de som er «usikkert ansatt». Vi må angripe fenomenet med et bredt midlertidologisk perspektiv. Gjennom disse kvalitative og kvantitative data kan vi komme til avgjørelse på to områder: midlertidig ansatte i dag, og de ansettelsespraksiser som bidrar til økt usikkerhet. På basis av dette kan vi svare på nåværende problemer, og (ikke kun «redusere bruk») men legge ned bedre retningslinjer for ansettelsespraksisen universitetet, fakultetene og instituttene skal drive.

Til slutt, og for å hamre poenget enda lengre inn: Det er blitt foreslått at vi kan se til Forum for Young Scholars in Sustainability som eksempel på hvordan vi kan takle midlertidighetsproblemet. De fleste som opplever midlertidighet og jobbusikkerhet er kanskje ikke unge forskere som forsker på bærekraftighet. Ikke alle «dekkes» av de strategiske satsningsområdene (med mindre disse strategiske satsningsområdene er tenkt til å bli de eneste områdene?). Derfor er det viktig med en dekkende og forpliktende plan, utviklet av styret ved NTNU, som bygger på statistisk kunnskap, organisatorisk bærekraftighet og kunnskap om hvordan de som er (midlertidig) ansatte opplever universitetshverdagen.

Martin Loeng stiller til valg som representant for de midlertidig ansatte i NTNU-styret.