Norsk utdanningstradisjon

Den norske utdanningstradisjonen er todelt. Vi er en ung universitetsnasjon med universitetet i Oslo som det første i 1811. Universitetet ble etter hvert svært viktig for norsk identitet, men det var likevel basert på den gamle målsettingen om å forsyne embetsverket med kvalifisert arbeidskraft, som prester, jurister, leger og administratorer. Dette var en skole for eliten.

Norge har imidlertid også en stolt tradisjon i å tilby folkelige profesjonsutdanninger. Røttene går tilbake til Det Kongelige Norske Bergseminar på Kongsberg fra 1757, ett av Europas første tekniske læresteder. Undervisningen var delt i to fagkategorier, matematiske fag og kjemiske fag. Det ble gitt offentlige forelesninger, og teorien ble fulgt opp med laboratorieeksperimenter og praksis. I dag vil vi betrakte dette som en utdanning i henhold til moderne prinsipper.

I 1814 ble Det Naturvitenskapelige/Tekniske fakultet åpnet ved Universitetet i Oslo og Bergseminaret ble flyttet dit. Den første professor i bergvitenskap ble Jens Esmark som var utdannet ved Bergseminaret og hadde undervist der. Tradisjonen fra Bergseminaret ble senere fulgt opp ved de tekniske skolene som etterhvert ble opprettet, først i Horten i 1855, deretter i Oslo, Bergen og Trondheim tidlig på 1870-tallet. De tekniske skolene var fra starten av basert på håndverkstradisjoner og praktisk nyttig kunnskap.

Lærerseminarene som ble etablert fra 1826 og utover, representerte også en mer folkelig utdanning. De vokste fram som en motpol til «den lærde skole» ved universitetene.

Eilert Sundt (1817-1878) holdt i 1861/62 12 populærvitenskapelige forelesninger for allmuen i Oslo. Mot forventningene ble forelesningene overfylt av vitebegjærlige mennesker av folket. Forelesningene ble derfor trykket som bok og gitt ut som vedlegg til opplysningsskriftet «Folkevennen».

Fra 1860-årene kom folkehøgskolene som en følge av ønsket om et mer folkenært og praktisk kunnskapssyn enn det klassisk dannende. Grundtvigs prinsipp «menneske først, så kristen» falt ikke bare i god jord hos presteskapet, men representerte et langt lysere menneskesyn enn den tradisjonelle holdningen i den norske kirken.

Denne typen utdanning for folket ble inspirert av tankene til John Dewey (1859-1952). Han mente at folkelig kunnskap og vitenskapelig kunnskap ikke står i motsetning til hverandre, men forutsetter hverandre gjensidig. Erfaring, tenking, danning og kunnskap må være helhetlig, uttrykt i hans velkjente prinsipp «Learning by doing».

En viktig representant for dette var Helga Eng (1875-1966) som kom fra Asker seminar til Lakkegata skole som lærerinne i 1895. Hun ble i 1912 dr. philos og i 1938 den første professor i pedagogikk ved universitetet i Oslo. Hennes holdning var at:

Undervisningen skal være praktisk og med stor egeninnsats, hvor også følelser og fantasi skal slippe til. Undervisningen skal være basert på solid faglig grunnlag.

En annen stor personlighet var Anna Sethne (1872-1961), som var overlærer på Sagene skole i Oslo. Hun drev reformpedagogiske eksperimenter inspirert av John Dewey og brakte reformpedagogikken til Norge ved stiftelsen av «Norsk seksjon for ny oppdragelse» i 1928.

Sethne var opptatt av å frigjøre barnas skapende krefter ved å bygge på deres naturlige interesser. Hun var en ivrig talskvinne for arbeidsskolen og aktivitetspedagogikken. I 1937 utga hun verket «Individuell undervisning».

Individuelle læreplaner og individuell selvdanning er høyaktuelt i dag. Informasjonssamfunnet har lagt til rette for nettopp slike muligheter.

I dag er denne folkelige skoletradisjonen gjennom flere universitets- og høgskolereformer brakt inn i norske universiteter. Det er viktig å ta vare på dette læreperspektivet. Men det aller viktigste er å integrere det med den klassiske disiplinorienterte utdanningen kjennetegnet ved sterke forskningsmiljø. Sammen vil dette gi grunnlag for å skape ny erkjennelse og ta den i bruk til nytte og gavn for samfunnet.