Hyggelig tilbaketog, men fortsatt bom

Fra å opprinnelig skrive at universitetsansatte overhodet ikke kan bedrive aktivisme, begrenser han seg nå til å diskutere hva de bør signere sine innlegg med. Der kan jeg følge ham litt lengre på veien, men han bommer fortsatt. 

Bjørkum beskriver hvordan han som ansatt i oljeindustrien ikke fikk lov til å signere som ansatt om han skulle skrive noe som dreide seg om politikk, og mener det samme må gjelde offentlig ansatte på norske universiteter.

Men situasjonen er i realiteten omvendt. Hvordan staten forvaltes er f.eks. i høyeste grad politikk, og alle offentlig ansatte har en særskilt frihet til å ytre seg fritt og åpent om dette - fra sin posisjon som ansatte - fordi offentligheten har sterke interesser i å få mest mulig innsikt i hvordan offentlig sektor styres. Sivilombudet har derfor i flere kjennelser tilkjent offentlig ansatte en utvidet frihet til å ytre seg offentlig om sin arbeidsplass og fagområde, fra sin rolle som ansatte (men selvsagt ikke på vegne av arbeidsgiver), også i spørsmål som er politiske.

Etter en vanlig definisjon av politikk fra SNL er politikk for øvrig "all aktivitet som bidrar til felles handling og fordeling av verdier i grupper". Det vil si at det er ganske mye som er politikk, mye mer enn f.eks. den snevrere partipolitikken på Stortinget, noe som igjen gjenspeiles i at det er mange ulike samfunnsområder hvor folk engasjerer seg og deltar på, som aktivister. Det gjenspeiler også at det er rimelig å kalle deler av Bjørkums egne bidrag i offentligheten for aktivisme, selv om han selv ikke vil erkjenne det.

Når det gjelder hva man presenterer seg som når man deltar i offentlig debatt, har jeg dermed en annen holdning enn Bjørkum. I tråd med det jeg skrev i mitt opprinnelige innlegg, er jeg for åpenhet. Jeg vil f.eks. signere et leserinnlegg med de rollene jeg nå måtte ha som hjelper leseren å forstå fra hvilket utgangspunkt jeg skriver - som gir mottakeren av teksten nettopp informasjon til å vurdere min bakgrunn og relevansen den måtte ha. Det vil være absurd for meg å skrive under et leserinnlegg som omhandler et område som ikke har noe med jobben min å gjøre med jobbtittelen. Samtidig ville det oppleves som en sleip tilsnikelse om jeg f.eks. skulle skrive et leserinnlegg hvor jeg argumenterte for at staten burde bruke mye mer penger på fysikk, uten å være åpen om at jeg nettopp er fysiker. 

Igjen: Man må snakke sant, også når det gjelder hvilke relevante roller og posisjoner man har. Noen ganger vil det innebære å ha med sin fagbakgrunn når man skriver ting som berører politikken, andre ganger er det irrelevant. For meg framstår dette åpenbart, og det er selvsagt også helt kurant at Bjørkum signerer med "vitenskapshistoriker og tidligere dekan" i sin aktivisme om hvordan vi akademikere skal drive "felles handling" i vår offentlige kommunikasjon (dvs. en kommunikasjonspolitikk for statsansatte), uansett hvor i strid med Sivilombudet, Grunnloven og EMK denne politikken måtte være.

Når han skriver om bl.a. klima, kunne det derimot bidra til større åpenhet om han var tydelig på at hans fagbakgrunn er innen petroleumsgeologi. Jeg mener tvert imot det Bjørkum påstår, at en slik åpenhet bidrar til tillit, mens manglende åpenhet undergraver den.

Bjørkum slår videre fast at han "aksepterer at klimaendringene i all hovedsak er menneskeskapt". Det er bra, men noe annet hadde jeg da heller aldri trodd. Hadde han gjort det, hadde han stilt seg utenfor all saklig og faglig debatt om tematikken. Relevansen til den overordnede diskusjonen om aktivisme her er derimot at Bjørkum insisterer på at hans innspill om klima er faglige og ikke politiske. Men Bjørkum er ikke klimaforsker. Hans bidrag inn i den offentlige debatten om klima, blir dermed, i likhet med mine, ikke bidrag fra et faglig forskerperspektiv til en intern debatt, men fra en utenforstående aktivist, uavhengig om det er politikerne på Stortinget eller bare kolleger innen klimafeltet han forsøker å disiplinere til å endre oppførsel.

Med min egen bakgrunn fra fysikken framstår kanskje Bjørkums inngang særlig spesiell. Ikke bare ser jeg kolleger engasjere seg i kampen mot globale klimaendringer på bakgrunn av egne faglige innsikter. Vår nære forhistorie har også sett fysikere engasjere seg i kampen mot atomvåpen, nettopp med et faglig-etisk utgangspunkt. Skulle man fulgt Bjørkums linje, burde de fått smekk på lanken, men i stedet fikk Joseph Rotblat og Pugwash-konferansen Nobels fredspris i 1995. Bjørkums syn har dermed ikke hatt det store gjennomslaget i offentligheten. Heldigvis.