Om å leve med ADHD: -Det svinger fra hyperfokus til total stillhet på et øyeblikk.

Jeg er 29 år, har ADHD og studerer økonomi og ledelse med en hjerne som en Ferrari uten bremser. Det betyr at jeg møter læring på en annen måte enn de fleste. Likevel får jeg den samme tilretteleggingen som alle andre studenter på skoleeksamen. Denne tilretteleggingen er uavhengig av om studenten har epilepsi, dysleksi, allergi, eller ADHD, for å nevne noen utfordringer som utløser tilrettelegging.

Stadig flere studenter søker om tilrettelagt eksamen

Universitetet fremhever mangfold og inkludering som uttrykk for rettferdighet – et språk som lover like muligheter. I møte med eksamen og virkeligheten mister imidlertid dette mangfoldet nyansene. Det som skulle samle, visker ut forskjellene og gjør ulikhet usynlig.

Alt startet før forelesningssalene

En kropp i bevegelse, et arbeidsliv på beina, et tempo jeg mestret. Jeg ledet et team, vi skapte resultater, slo omsetningsrekorder. Vi var tidenes gjeng av mennesker med diagnoser. En stor hilsen til dere, stjerner. Så røk menisken og korsbåndet – og stillheten tok over.

Fra å overgå budsjettmål til å så vidt bestå eksamen. ADHD gjør at min forståelse av tid er upålitelig. På skoleeksamen får jeg likevel en halv time ekstra tid. En rettighet i likhetens navn. Utdanningssystemet ga meg nøkkelen til en dør som ikke lot seg åpne. Igjen stod verden stille.

Hva er den indre virkeligheten bak diagnosen?

ADHD er et bredt spekter. Felles for alle med ADHD er at det ikke handler om mangel på intelligens, men om hvordan hjernen regulerer oppmerksomhet, impulser og følelser, og hvor raskt kreftene skifter retning. Det handler om et belønningssystem som stadig søker drivstoff, og en regulering som lett mister balansen mellom ro og intensitet. Dette skyldes lavere nivåer av dopamin og noradrenalin, signalstoffene som styrer fokus og motivasjon.

For noen vises det gjennom vansker med å organisere hverdagen og holde oversikt over tid. For andre om tanker som spinner i for mange retninger samtidig. For meg er alt dette til stede, et helt spekter av energi, retninger og impulser som både driver meg fremover og krever konstant kontroll.

Systemet krever ro og jeg tenker i storm

Det viser seg i bevegelsen langs en kognitiv akse mellom to ytterpunkter: på den ene siden dysregulering, på den andre klarheten.

Motoren i en Ferrari er konstruert for respons: gasspedalen reagerer umiddelbart, styringen er følsom for minste impuls, og konstruksjonen er så finstemt at selv små avvik forstyrrer rytmen. Den fungerer best når den får fart, når kreftene får utløp og bevegelsen er jevn. I stillstand blir den overopphetet. I bevegelse er den briljant.

På eksamen i organisering og ledelse traff jeg på en oppgave som tente hele belønningssystemet. Når hjernen får et snev av dopamin går gasspedalen i bunn, og alt annet blir uskarpt. Jeg fordypet meg i begreper, teorier og sammenhenger, og tiden forsvant. Resultatet ble en halvfull oppgave og en karakter som speilet tidsbruken mer enn kunnskapen.

Evnen til å forsvinne inn i et tema har en bakside. Tankene akselerer fra null til hundre på sekunder, og like raskt tilbake i stillstand. Den samme intensiteten som driver meg fremover, kan også lamme meg fullstendig. I slike øyeblikk regulerer jeg ikke følelser. Forskning viser at personer med ADHD har lavere aktivitet i frontale områder av hjernen, noe som gjør det vanskeligere å dempe impulser og regulere følelser.

Et kognitivt punkt av dysregulering – Der alt fryser

Det svinger fra hyperfokus til total stillhet på et øyeblikk. Ofte forveksles det med latskap, men i virkeligheten handler det om et nervesystem som mister kontakt med seg selv. Når stresset øker og tankene spinner på fullt turtall – står alt stille.

Som om stillheten tar over igjen. Denne gangen ikke kroppen, men hjernen.

I motsatt ytterpunkt – Der klarhet finner resonans

Samtidig rommer ADHD en form for briljans. En nevrobiologisk evne til å tenke abstrakt, intuitivt og helhetlig. Jeg visualiserer strukturer, grafer og funksjoner. Asymptoter tegnes i hodet før de vises på tavlen, mønstre trer frem før de får navn. Der alt kan virke fragmentert, aner jeg konturene av sammenheng.

Tankene former seg i rytmer og bilder. Språket blir et landskap jeg beveger meg i der logikk møter intuisjon og mening oppstår mellom linjene.

«Attention Deficit» er derfor et misvisende navn. For mange av oss handler det ikke om et underskudd av oppmerksomhet, men om et kognitivt system preget av overflod. Jeg registrerer alt – lyder, stemninger, ansiktsuttrykk, ord som skifter tone.

Sinnet forsøker å prosessere alt samtidig. Resultatet er ikke fravær av fokus, men en form for sensorisk overbelastning.

Denne følsomheten gjør oss ikke bare sårbare, men også usedvanlig mottakelige. Vi bryr oss sterkt, ofte for sterkt. Det som for oss er ærlighet, kan virke brått for andre. I virkeligheten springer det ut av et dypt nærvær.

Stillhetens konsekvens – Lukker dører til fremtid

Det finnes øyeblikk der forståelsen banker på, men døren lar seg ikke åpne. Når systemet måler læring i stillhet og tid, oppstår et paradoks: vi som er født av forskjell, blir oversatt til likhet. En rullestolbruker trenger fysisk tilrettelegging. Jeg trenger kognitiv tilpasning slik at læring kan vurderes gjennom bevegelse – ikke stillstand.

Evnene våre blir usynlige i et tidspresset format. Eksamensresultatet blir en karakter som speiler reguleringsvansker, ikke faglig nivå. Et øyeblikk av disregulering kan viske ut måneder med arbeid, og døren som skulle åpnes mot fremtiden, lukkes igjen.

Et språk for læring – Mappeeksamen

Vi trenger vurderingsformer som anerkjenner læring som en dynamisk prosess snarere enn en statisk prestasjon. Former som verdsetter innsikt og utvikling fremfor utholdenhet i ro.

Selv under medisinering for ADHD anbefales læringsstrukturer bygget på kontinuitet, repetisjon og tydelige rammer. Derfor er mappeeksamen mer enn bare en alternativ vurderingsform. Den speiler læring slik den faktisk skjer: over tid, i bevegelse, med rom for refleksjon og justering.

For studenter med ADHD, som ofte strever med å organisere, gir denne formen et rammeverk som gjør mestring mulig. Den fanger helheten i semesteret, ikke tilfeldighetene på en dag.

Spørsmålet er ikke om det er vanskeligere å organisere enn en firetimers prøve. Spørsmålet er om vi ønsker å måle reell læringsoppnåelse eller ikke.

Likhetens paradoks 

Så lenge vi holder fast ved tradisjonelle eksamener, later vi som om likhet er rettferdighet, og reduserer nevrodivergens til et avvik – en administrativ merknad på eksamensdagen.

Når alle med ulike behov behandles likt, blir forskjellene ikke bare usynlige – de blir ignorert. Mangfold på papiret mister mening når språket for læring er det samme for alle. 

I rettferdighetens navn 

Jeg taler på vegne av oss som lever med diagnoser: Vil universiteter og høyskoler fortsette å måle avvik mot en norm som ikke rommer oss, og likevel kalle det rettferdighet?

Eller vil høyere utdanningsinstitusjoner våge å utvikle et system som faktisk åpner dører for dem som i årevis har stått utenfor i stillhet?

For først da kan likhetens navn romme mangfoldets virkelighet. Først da vil språket for læring speile den virkeligheten det forsøker å beskrive. Et språk som ser uten å dømme, som støtter uten å standardisere, og som anerkjenner mangfold som styrke, ikke som feil.

Inntil da står verden stille som de gangene stillheten tar over. Fanget i forestillingen om likhet som rettferdighet. Den dagen døren endelig åpnes, vil alt forskyves i retning av reell forståelse, reell læring og en rettferdighet som endelig rommer oss alle.

Takk til Ivar Jacobsen, som åpnet døren til ordenes verden da jeg kom til Norge. Joachim Thøgersen, som gjorde mikroøkonomi levende på tavla. Inspirerende på den måten som satte i gang skrivingen. Og Ranveig Røste, som veiledet meg inn i akademisk skriving og fulgte prosessen.

Alt jeg har lært, begynte med noen som så, og fortsatte fordi jeg våget å svare.