Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
For ordens skyld. Dette innlegget er et forsøk på prinsipielle vurderinger, altså uavhengig av hvilke personer som er i ulike posisjoner i dag. Spørsmålet er om det er valgt eller ansatt rektor fra 2029 som gjør NTNU best i stand til å oppnå strategien og samfunnsoppdraget i tiårene framover. Det er selvsagt en personuavhengig vurdering.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Autonomi, faglighet og universitetets egenart er etter mitt syn de viktigste argumentene for valgt rektor.
Autonomi
Universitetet kjerne er sannhetssøken. Den institusjonelle autonomien er nødvendig først og fremst for å beskytte den akademiske friheten. Statlige universiteter må derfor styres med sterkt begrenset politisk innblanding, i motsetning til andre statlige institusjoner. Det er vitenskapens behov for fri tenkning i forskning, utdanning og formidling som universitetenes institusjonelle autonomi skal understøtte.
Ledere står i et spenn mellom ulike krav og forventninger. De skal bidra til gode og forbedrete arbeidsbetingelser for ansatte som jobber i tråd med NTNUs strategi, bidra til at overordnete har best mulig innsikt og følge opp ønsker og beslutninger fra overordnete.
Dessuten har gode ledere selvstendige synspunkter på retningsvalg og prioriteringer. Disse forholdene må balanseres. Universitetenes egenart betyr at ansattes betingelser og behov er viktigere enn på andre typer institusjoner.
Min observasjon er at over tid, internt på NTNU, er blitt lagt økende vekt på oppfølging av det som kommer ovenfra, kamuflert som profesjonell ledelse. Det knyttes ofte til «lojalitet», men er en lojalitet oppover. Det er også uklart hvor godt ledere formidler synspunkter i organisasjonen oppover i systemet. Denne vridningen i oppmerksomhet har gått for langt.
For å sette det på spissen: Når lojaliteten går oppover er det lederlinja som forvalter autonomien, ikke den vitenskapelige aktiviteten. Denne utviklingen har over tid også preget NTNU-ledelsens holdninger til regjeringens utspill.
Tidligere rektor på Universitetet i Oslo, Svein Stølen, var på NTNUs debattmøte tydelig på at universitetets uavhengighet står seg bedre med valgt rektor. I en verden med økt nasjonalisme, populisme og konflikt er universitetenes autonomi under angrep. Valg gir rektor størst legitimiteten og handlingsrom til å styrke vitenskapens uavhengighet og sannhetssøken.
Faglighet
Med faglighet mener jeg her kjernevirksomheten: Forskning, utdanning, formidling og innovasjon.
Valgt rektor vil sannsynligvis endre måten andre ledere på NTNU arbeider. Det vil bli lagt større vekt på synspunkter fra ansatte og mindre «ovenfra og ned». Det som Arne Brataas kaller universitetets viktigste ressurs får mer plass: «organisasjonens evne til å bringe relevant kunnskap, faglig erfaring og alternative perspektiver inn i beslutningsprosessene, og til å korrigere beslutninger som bygger på svake premisser». Den distribuerte kunnskapen i organisasjonen vil bli berdre aktivert.
En stor utfordring på NTNU er etter min oppfatning spenningsforholdet mellom nivåene i organisasjonen, og det synes i hvert fall delvis å skyldes lederes økte lojalitet oppover. Tilbakemeldingene fra medvirkningsprosessen i vår tyder på at bruken av den distribuerte kunnskapen fungerer godt på instituttene, men det fungerer dårlig på fakultets- og rektornivå.
Det er mange opplevelser av skinnprosesser, kunnskapsløse beslutninger og beslutninger som bryter med opplevde behov. Slike opplevelser tror jeg også bidro til lavt engasjement i prosessen. Hvorfor bruke energi der det ikke er innflytelse? Jeg er redd dette også gir manglende interesse for det som skjer utenfor eget fagmiljø og derfor hemmer blant annet tverrfaglige tilnærminger internt på NTNU.
Valgt rektor vil etter mitt skjønn bidra til mer faglighet i utviklingen av NTNU, både ved å endre perspektivene og holdningene til lederne og, like viktig, hvem som blir villige til å ta på seg lederverv. Ved rektorvalg må kandidatene fremme sine synspunkter på universitetets retning og utvikling. Fagligheten kommer i sentrum.
NTNU er for tiden i den merkelige situasjonen at alle fire i rektoratet er sivilingeniører fra NTH. Det er en smal bakgrunn for et «breddeuniversitet [.] med tyngdepunkt innen profesjonsutdanning» som det står i NTNU-strategien. Ved valg stiller kandidatene med et team, og det har alltid sikret bredde i bakgrunn og perspektiver, og dermed bedre evne til å forstå hele virksomheten.
NTNU framstår som en sentralisert organisasjon. Mange beslutninger blir tatt på rektornivå og oppleves «tredd» nedover organisasjonen. For å illustrere dette: På NTNU blir 40 prosent av bevilgningen fra regjeringen holdt igjen sentralt, altså ikke direkte videreført til fakultetene, mens dette er under 30 prosent på universitetene i Oslo og Bergen (UiO og UiB).
Andelen av bevilgningen som styres fra rektornivå er om lag 40 prosent større på NTNU enn på UiO og UiB, og de har valgt rektor. Jeg håper og tror at valgt rektor vil flytte beslutninger og bruk at autonomiens handlingsrom nærmere der fagligheten faktisk foregår. Vi kan ikke fortsette med et system der det største hinderet for utvikling oppleves å være på fakultets- og rektornivå.
Universitetets egenart
En leders evne til å få gjennomslag for endringer avhenger av legitimitet, virksomhetsforståelse og insentiver (eksplisitte og implisitte). Mulighetene til å bruke insentiver er begrenset på et universitet, både på grunn av akademisk frihet og utstrakt bruk av eksterne evalueringer, men også fordi kvalitet er vanskelig å måle.
Dermed blir legitimitet og virksomhetsforståelse viktigere enn i andre typer organisasjoner, og disse henger tett sammen. Valgt rektor gir størst legitimitet nedover, og dermed bedre mulighet til å gjennomføre nødvendige endringer.
Ett argument som framføres for ansatt rektor er at styret er mer kompetent i utvelgelsen av aktuelle kandidater enn summen av de ansatte og studentene sine vurderinger ved valg. Spesielt studentene har framført dette argumentet.
Man skal delvis ha sterk tiltro til medlemmene i styret for å mene det. Jeg sitter der, og jeg tror ikke det er riktig. Dessuten finnes mange gode kandidater, slik at det som gir rektor høy legitimitet i fagmiljøene er viktigere enn nyanser i kvalifikasjoner.
Ved valg av rektor skal studentenes stemmer vektes med 25-30 prosent, altså en større andel enn deres representasjon i styret (18 prosent). For ansatte er alle like viktige ved valg. Alle har én stemme og teller likt, uansett om man er professor, stipendiat eller rådgiver.
En fordel med ansatt rektor er at det blir én leder for hele virksomheten. Ved valg blir det såkalt todelt ledelse, der rektor er styreleder og universitetsdirektøren leder administrasjonen. På den annen side, det tydeliggjør at administrasjonen ikke styrer den vitenskapelige virksomheten, noe man av og til får inntrykk av i dag.
Godt samarbeid mellom rektor og universitetsdirektør blir viktig, men det er jo opplagt viktig uansett. UiO og UiB synes ikke å være mye hemmet av denne konstruksjonen.
Dessuten kan fakultetene og instituttene fortsatt organisere seg akkurat som i dag med såkalt enhetlig ledelse. Medieoppstyret knyttet til Bassam Husseins uttalelse om 7. oktober-terroren kan kanskje være illustrativ.
Dette var en privat uttalelse som ikke angår NTNU som sådan, men blir likevel opplevd som det i store kretser fordi Hussein er professor. Kanskje dette skjer fordi universitetets kjerne er sannhetssøkende? På et universitet er det de ansatte som forvalter kjernen av virksomheten, ikke ledelsen.
Rektor har nektet å uttale seg om synspunktene til Hussein. Det er klokt. Som «administrerende direktør» er han i stor grad begrenset til å uttale seg om universitetspolitikk og å fremme universitetets interesser, i tillegg til eget fag.
En valgt rektor, derimot, har en annen legitimitet og kunne sannsynligvis uttalt seg om saken uten at det ville føre til rabalder.
Personlig vil jeg ha meg frabedt at en rektor ansatt i en lukket prosess skal blande seg inn i hva jeg uttaler meg om så lenge det ikke er snakk om NTNUs virke.
Til slutt
Situasjonen på NTNU og i verden i dag tilsier at NTNU vil være best tjent med valgt rektor. Autonomien til universitetene og den akademiske friheten for hver enkelt er viktigere å forsvare enn på lenge. Valg kan bryte sentraliseringen og «lederismen» på NTNU og i stedet legge mer vekt kunnskap, erfaringer og alternative perspektiver i hele organisasjonen.
