Derfor bør konsensuskulturen begraves

«Forskerne er enige» har nærmest blitt et kvalitetsstempel i offentlig debatt. Men vitenskapens historie lærer oss at sannhet ikke avgjøres ved flertallsvedtak. Ingen behøver å vise til konsensus om termodynamikkens lover. De har overlevd fordi de gang på gang har bestått møtet med virkeligheten. Når konsensus fremheves sterkere enn evidensen, bør varsellampene blinke hos enhver forsker. 

Når noen appellerer til konsensus, avslører det ofte sviktende selvtillit på vitenskapens vegne. I vitenskapen er enighet aldri et bevis. Som Carl Sagan minnet oss om i sin berømte «vås-detektor», veier ikke autoritetsargumenter tungt. Autoriteter har tatt feil før, og de kommer til å ta feil igjen. Derfor har vi egentlig ingen autoriteter å lene oss på. I beste fall har vi eksperter. Men også de må tåle å bli motsagt, etterprøvd og utfordret.

Konsensus er ikke i seg selv et problem. Når uavhengige forskere lander på samme konklusjon fordi de følger evidensen dit den leder dem, er det nettopp slik kunnskapsutvikling skal fungere. Problemet oppstår når konsensus blir en kultur. Når enighet presses frem og selve enigheten brukes som argument for at spørsmålet allerede er avgjort.

Dersom en konsensus er robust, må den kunne stå på egne ben. Et konsensusargument er derfor et dårlig argument for at konsensusen skal bestå. Sann enighet blir sterkere av å bli angrepet. En enighet som må skjermes mot kritikk, har allerede røpet sin svakhet. Som John Stuart Mill påpekte, vil en sann lære forfalle til et dødt dogme når den ikke lenger må forsvares.

Fysikeren Max Planck visste hvor tungt det kunne være å utfordre sin tids faglige autoriteter. Han mente at ny innsikt sjelden seirer fordi motstanderne lar seg overbevise. Oftere skjer det fordi motstanderne forsvinner, og en ny generasjon vokser opp uten samme binding til det etablerte. Slik går vitenskapen fremover. Ikke alltid ved overbevisning. Men «én begravelse av gangen».

Man skulle kanskje håpe  at dette var en anekdote fra en svunnen tid? Det er det ikke nødvendigvis. Da tre økonomer undersøkte hva som skjer når stjerneforskere dør brått, fant de at bidragene fra utenforstående strømmet inn i forskningsfeltet. De nye bidragene bygde på en annen litteratur og ble oftere høyt sitert. Men så lenge stjernen levde, holdt utfordrerne seg altså unna.

En studie i Nature av 45 millioner artikler og 3,9 millioner patenter viser at forskningen har blitt jevnt mindre banebrytende de siste tiårene. Vi publiserer mer enn noen gang, men en stadig mindre andel flytter feltene i nye retninger. Hvor ble det av de store sprangene?

En annen Nature-studie gir en del av svaret. Det er først og fremst små team som utfordrer det bestående, mens de store konsortiene forvalter og videreutvikler det. Likevel premierer systemet det store og trygge. En gjennomgang av over hundre studier av søknadsvurdering konkluderte med en systematisk skjevhet i disfavør av innovativ forskning. Systemet er rigget for å minimere feil, ikke for å maksimere oppdagelser.

Les flere av gjesteskribentene bidrag her

Det er dette Thomas Kuhn kalte normalvitenskap. Flittig puslespillarbeid innenfor paradigmets rammer, der det virkelig uventede motarbeides fordi det truer selve byggverket. Skal vi videre, må det et paradigmeskifte til. Og paradigmeskifter har aldri sprunget ut av konsensus.

Dette er ingen invitasjon til synsing. Den som utfordrer en konsensus, må gjøre det med evidens, etterprøvbar metode og vilje til å bli motbevist, og selv tåle hard motbør. Det er forskjell på sunn skepsis og dyrket kontrarianisme. Men da må også institusjonene gjøre sin del. Finansiere det risikable, verdsette replikasjon og falsifisering, og slutte å behandle faglig dissens som illojalitet.

Universitetets oppgave er ikke å beskytte rådende sannheter mot kritikk, men å beskytte kritikken mot rådende sannheter. Konsensus skal være konklusjonen på en fri debatt, aldri et argument i den. En enighet som tåler angrep, blir sterkere. En enighet som ikke gjør det, fortjener ikke å bestå. Hvis vitenskapen ikke lenger skal gå fremover én begravelse av gangen, må vi begrave konsensuskulturen.