Iransk NTNU-student forteller at hun endelig har håp om at det kan bli like trygt i Iran som i Norge.
Kiana har ønsket seg et fritt Iran hele livet, nå er den mulighet nærmere enn noen gang. - Jeg er bare trist for at hjelpen ikke har kommet tidligere, forteller hun.Foto Kristoffer Ramsøy Fredriksen
This article has been published in both Norwegian and English. You can find the English version here.
- Siden demonstrasjonene mot det iranske regimet startet i begynnelsen av januar, har det iranske folket ønsket seg militær støtte, forteller NTNU-studenten Kiana.
Universitetsavisa har valgt å bare omtale henne med kun fornavn på grunn av den pågående konflikten.
- Vår første reaksjon var lettelse og forsiktig håp, fordi vi har kjempet mot dette regimet i førti år, og vi har prøvd alt for å bli kvitt det.
Hun forteller at da USA og Israel innledet sitt angrep lørdag, ringte hun alle vennene sine for å dele gleden over at denne støtten endelig kom.
- Så, mindre enn 24 timer senere, kunne vi se videoer av folk som danset i gatene mens missiler fløy over hodene deres, og feiret Ayatollah Ali Khameneis død, sier hun.
For mange iranere representerer Khamenei og Den iranske revolusjonsgarden (IRGC) tiår med vold og undertrykkelse, og lettelsen over at dette kapittelet snart kan være over, er derfor stor, forklarer hun.
Stipendiat ved Institutt for energi- og prosessteknikk, Behnam Rosti, som UA intervjuet i etterkant av januar-demonstrasjonene, mener dette er en felles opplevelse i store deler av den iranske diasporaen.
- Vi er overlykkelige og feirer nyheten om Ayatollah Khameneis død. I tiår har han vært hovedarkitekten bak undertrykkelsen som har kostet titusenvis av iranere livet, gjennom henrettelser, knusing av protester og støtte til ødeleggende politikk hjemme og i utlandet, sier han.
- Det som gjør meg trist, er at denne hjelpen kommer veldig sent. Vi har bedt den frie verden om hjelp i mange år, og fram til nå har ingen kommet Iran til unnsetning, sier Kiana
Behnam Rosti håper USA kan hjelpe Iran på samme måte som de hjalp Europa i etterkrigstiden.Foto Kristoffer Ramsøy Fredriksen
Takknemlig ovenfor USA
Rosti forteller at nyheten om USAs angrep mot det iranske regimet kom på et særdeles symbolsk tidspunkt.
- Vi holdt en demonstrasjon på Torget i Trondheim for å støtte de pågående studentbevegelsene inne i Iran da nyheten kom. Folk ropte slagord i takknemlighet for disse handlingene, fordi de oppfattes som målrettet mot mullaene og regimets strukturer – ikke mot det iranske folket eller nasjonen som sådan.
Han forklarer at for dem oppleves USA som et vennlig land som hjelper nasjonen deres med å få tilbake friheten.
- Nettopp på samme måte som USA støttet demokratiske overganger i etterkrigstidens Tyskland og Japan, eller i Øst-Europa da kommunismen falt, sier han.
Kiana sammenligner situasjonen i Iran med en kreftbehandling:
- Det er tungt for kroppen, men håpet er å fjerne kreftcellene slik at kroppen vil bli frisk igjen.
47 år med brutalitet, økonomisk kollaps og knuste håp
- Vi er realistiske: Å velte dette regimet blir ikke rent eller smertefritt. Flere liv vil dessverre gå tapt i prosessen, også sivile, sier Rosti.
Det er også Kiana inneforstått med.
- Jeg føler meg bekymret for alle vennene og familien min, men ærlig talt var jeg mer bekymret da protestene pågikk for et par måneder siden enn nå. For regimet dreper uskyldige og ubevæpnede mennesker. Det er veldig forskjellig fra USA og Israel, som dreper IRGC-styrker, sier hun.
Det betyr derimot ikke at det alltid er mulig. Nylig kom rapportene om at en skole i Iran var truffet av amerikanske bomber, melder BBC, denne skolen lå tett inntil en av IRGCs militærbaser. USAs egen etterforskning fastslår at det var deres bomber som traff skolen, det rapporterer New York Times.
Rosti peker på at det har vært 47 år med brutalitet, økonomisk kollaps og knuste håp. Likevel har ikke regimet reformert seg innenfra.
- Derfor føler mange av oss at et slikt nivå av avgjørende ytre press, sammen med indre protester, kan være den eneste realistiske veien til et fritt, demokratisk Iran, sier han.
Kiana er tydelig på at grunnen til at mange ba om støtte, var at demonstrantene sto overfor et regime som svarer på fredelige demonstrasjoner med militære våpen og voldelig undertrykkelse, ikke at de forventer at andre land skal «bringe» demokrati til Iran.
- Det iranske folket har gjort motstand og protestert i mange år, og framtiden til landet vårt må til syvende og sist avgjøres av iranerne selv.
Både hun og Rosti har tro på kronprins Reza Pahlavi og hans plan om å være en midlertidig overgangsleder fram til Iran er stabilt nok til å gjennomføre demokratiske valg, en prosess som er tenkt å ta 18 til 36 måneder, og som kronprinsen har skrevet om i «Iran Prosperity Project» (IPP).
- Vi tror at vi kan bygge opp dette landet igjen fra grunnen av. Jeg vet at det finnes en bekymring i verden for at det kan gå samme vei som Libya eller Irak. Men jeg tror ikke dette vil skje for oss i fremtiden, forteller Kiana.
Hun ønsker selv konstitusjonelt monarki, men understreker at det ikke gjelder alle Reza Pahlavis støttespillere.
- Men vi er alle enige om at han bør være lederen i denne overgangsperioden.
Alle skal få trygghet
Når Kiana blir spurt om hva som vil skje med dem som støtter IRGC hvis regimet faller, svarer hun at det må skilles mellom dem som har begått overgrep og dem som først og fremst har nytt godt av systemet.
- I alle deler av verden vil du finne mennesker som støtter terrorister. Vi vet at folk som støtter IRGC får fordeler, både økonomisk og sosialt. Men hvis de selv ikke har gjort noe galt og kan leve i fred, så kan de selvfølgelig få leve i Iran, sier hun.
Kiana understreker samtidig at en eventuell overgang vil være krevende, og at mange er bekymret for utrygghet og kaos i tiden etter et regimeskifte. Likevel håper hun at en tydelig plan for overgangsstyre kan bidra til stabilitet.
- Jeg håper at vi, med Reza Pahlavi og planen hans for hvordan vi skal håndtere alle problemene vi vil møte etter at regimet faller, kan få trygghet, sier Kiana.
Må lytte til iranske stemmer
Behnam Rosti mener at debatten i Europa ofte blir for endimensjonal.
- Mange iranere, både inne i landet og i diasporaen, ser Den islamske republikken som den primære kilden til vold og ustabilitet i livene våre. Å støtte regimet under fanen av anti-krigsaktivisme gjenspeiler ikke kravene til dem som har risikert livet for frihet, sier han.
Han ber europeiske aktivister og medier om å lytte mer til iranske stemmer, og advarer mot å framstille situasjonen utelukkende som en stormaktskonflikt.
- Hvis europeiske aktivister og medier virkelig ønsker å stå sammen med det iranske folket, håper jeg at de vil lytte nøye til iranske stemmer og unngå å ramme dette inn utelukkende som en geopolitisk konflikt mellom stater. For oss handler det om framtiden til landet vårt og muligheten for et fritt og demokratisk Iran, sier Rosti.
For Kiana handler ønsket om politisk endring også om noe grunnleggende: trygghet i hverdagen.
- Som iraner i Norge føler jeg meg trygg. Det er slik jeg ønsker å føle det i Iran også. Jeg vet at det vil ta tid, men hvis regimet faller, kan vi få håp og begynne å bygge mot den fremtiden, sier Kiana.
