NTNU-ansatt:
- Titusener av mitt folk er slaktet, så hvorfor skal jeg tie?

This article has been published in both Norwegian and English. You can find the English version here.

Stipendiat ved Institutt for energi- og prosessteknikk, Behnam Rosti, er iransk. Han har vært i Norge i over fire år, men da protestene brøt ut i starten av januar, kjente han at det gjorde vondt å være langt unna.

- I hjembyen min var nærmest alle ute i gatene, fortalte familien min meg. Jeg er veldig trist for at jeg ikke var der med dem, stod med dem, gjorde det rette. Men samtidig er jeg lykkelig for at jeg er her. Hadde jeg vært hjemme, kunne jeg vært blant de drepte, sier Rosti.

Han snakker åpent, ufiltrert og med en entusiasme som vitner om at han har fått nok. Han deltok selv i protestene for seks år siden, en situasjon han beskriver som svært skremmende. Han minnes også opptøyene rett etter at han flyttet til Norge for fire år siden, hvor Iran Human Rights (IHRNGO) rapporterer at 551 demonstranter ble drept.

- Men denne gangen er ting annerledes, sier Rosti.

Modige folk kjemper med livet som innsats

Han begrunner den følelsen med det enorme antallet mennesker som deltok i protestene. Iran International rapporterte at 1,5 millioner mennesker tok til gatene i Teheran alene, på oppfordring fra kronprins Reza Pahlavi. Han har lovet å være en midlertidig overgangsleder som kan bidra til å skape demokrati i Iran. Rosti tror på ham.

- Hans bestefar og far spilte begge nøkkelroller i å føre Iran i retning stabilitet, demokrati og modernisering over en periode på rundt 50 år. Til tross for store utfordringer gikk utviklingen i hovedsak framover, før den ble reversert av det islamske regimet, mener Rosti.

Det, forteller Rosti, er en av grunnene til at folk nå protesterer mot regimet, selv om de vet at de kan komme til å dø.

- En historie jeg ikke klarer å glemme, er en mor som ble oppringt av sønnen sin under protestene. Han spør: «Hører du folket, mamma? Hører du kulene?» Fortvilt ber hun ham komme hjem, ber ham komme seg i trygghet. Da svarer han: «Nei, mamma. Ikke denne gangen. Jeg ringer for å fortelle deg at du sannsynligvis ikke har en sønn lenger.» Han het Benham Darvishi, og han døde, sier Rosti.

Rapportene om hvor mange som er drept spriker, 6000 er verifiser drept, men Rosti mener det kan være fra 30 til 50 tusen døde, Det nøyaktige tallet er vanskelig å fastslå fordi internett stenges ned, melder The Guardian, som selv anslår rundt 22 tusen døde.

- Dette er utrolig modige folk, som gjør meg stolt av å være iraner, sier han.

Frykter for fangene

Rosti forteller at han nylig var på en sosial sammenkomst der han kom i prat med en iransk venn. Han spurte om vennen hadde familie som var skadet i opptøyene. Det hadde han ikke. Men et søskenbarn av ham, Ali Rabhar, var blitt arrestert, og familien jobbet med å få ham løslatt.

- Men så, i dag, publiserte vennen min et innlegg der han skrev at søskenbarnet var henrettet, sier Rosti. Det ble også rapportert av  The Sunday Times.

Dette rystet ham.

- Det er hjerteskjærende at unge, flotte mennesker blir drept uten rettssak eller bevis på skyld. Det som bekymrer meg, er at det er tusenvis av iranere fengslet, og vi vet ikke om de tortureres eller henrettes, slik som skjedde med søskenbarnet til vennen min, sier han.

Her i Trondheim er det også andre som har mistet slektninger eller venner i protestene i gatene, forteller Rosti. Blant dem er Milad Ghasemi, som ble skutt og drept. 

- Han var far til en fire år gammel sønn og i familie med en annen stipendiat i miljøet vårt, sier han.

Fra sorg til handling

Nylig ble det holdt en demonstrasjon og minnesmarkering på Gløshaugen.

- Vi bestemte oss for å slutte å bare gråte, og heller støtte der vi kan: samles, tenne lys, spre oppmerksomhet om hva som er i ferd med å skje i Iran, sier han.

Slike markeringer er viktige, mener Rosti. Han peker på at iranske opposisjonelle lenge har jobbet for å få den iranske revolusjonsgarden (IRGC) satt på EUs terrorliste, noe som de nå har fått gjennomslag for.

- Det er en veldig stor seier for oss, sier han.

- Du er veldig åpen i din kritikk av regimet,  frykter du ikke reprisalier?

- Jeg har sett titusener av mitt folk bli slaktet, så hvorfor skal jeg tie? Vi må vinne dette slaget, ellers blir vi aldri et demokrati igjen, sier Rosti.

Føler seg ivaretatt av NTNU

I etterkant av demonstrasjonene i starten av januar oppfordret NTNUs rektor, Tor Grande, til samhold.

– Dette er en krevende tid. Mange iranere opplever uro, sorg og bekymring for familie og venner. I denne situasjonen blir det ekstra viktig å vise medfølelse i praksis med iranske kolleger og medstudenter. De er en viktig del av vårt fellesskap og skal føle seg trygge og ivaretatt her hos oss, sa Grande i et innlegg på Innsida.

Rosti setter pris på uttalelsene fra NTNUs ledelse, og på det som er gjort for iranske ansatte ved NTNU.

- Jeg har selv opplevd forståelse og støtte fra veilederen min og kollegene mine. Det har betydd mye for meg, sier han.

Når det gjelder framtiden, sier Rosti at han har sterk tro på at regimet vil falle, og at det vil være til det beste både for iranere og for verden.

- Det skal være en stor protest i München 14. februar. Der ønsker jeg å ta del, avslutter Rosti.