Marianne Hem Eriksen beskriver arbeidet med sin egen ph.d.-avhandling som svært krevende, men også som inspirerende og gledesfylt.
– Det er et arbeid med tekst, men det handler også om å bygge en ny identitet, påpeker hun og siterer fra boken «Helping doctoral students write: pedagogies for supervision» fra 2014 skrevet av forskerne Barbara Kamler og Pat Thompson:
Fakta
Marianne Hem Eriksen
Marianne Hem Eriksen har studert ved Universitetet i Oslo og ved University of London, og vært postdoktor ved University of Cambridge.
Hennes doktorgrad i arkeologi fra UiO ble i 2016 tildelt H.M. Kongens gullmedalje, og hun ble i 2022 tildelt den britiske forskningsprisen Philip Leverhulme Prize.
Eriksen har tidligere jobbet som førsteamanuensis ved UiO. Hun arbeider i dag ved University of Leicester, men flytter i september til København hvor hun har fått et forskningsprofessorat i vikingtidsstudier ved Nationalmuseet i Danmark.
– Å skrive en doktorgrad er som å skrive en ny historie om seg selv. Fra å være en som stiller spørsmål, skal du nå bli en som kommer med svar. Du er i en slags mellomfase, hvor du hverken er student eller vanlig arbeidstaker. Du forsker, men regnes ikke som en fullbåren akademiker.
Thompson og Kamler er to av mange forskere Eriksen referer i «Ph.d-håndboken».
Taus kunnskap
Mens Eriksen jobbet med sin egen doktorgradsavhandling, fikk hun det hun selv beskriver som en nerdete interesse for selve skriveprosessen.
– Jeg leste fagartikler om ph.d.-avhandlinger, fulgte blogger og leste twitter-meldinger og alt annet jeg kom over om emnet, forteller hun.
I utgangspunktet var dette noe hun gjorde for sin egen del, men det utviklet seg etter hvert til en hobby.
– En av tingene som slo meg under arbeidet med ph.d.-avhandlingen, er at det er så mye taus kunnskap i omløp, sier Eriksen.
– Det er så mye det forventes at du behersker, uten at noen har fortalt deg det, eller gitt deg opplæring i akkurat dette.
Et ønske om å sette ord på den tause kunnskapen, var kanskje den viktigste grunnen til at Marianne Hem Eriksen i 2019 søkte Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening om støtte til et bokprosjekt.
Å fullføre boken skulle imidlertid ta noen år. Ikke minst ERC-prosjektet BODY-POLITICS som Marianne Hem Eriksen leder, har krevd mye av hennes tid. Men i april ble resultatet av Eriksens nerdete fritidsinteresse publisert på Cappelen Damm Akademisk. Bokens fulle tittel er «Ph.d.-håndboken. En dønn ærlig og stort sett praktisk støttespiller for deg som skriver doktorgrad».
Det er ingen skam å snu
«Inspirert: Fra idé til prosjekt» er tittelen på det første kapittelet. Rådet Eriksen gir til ph.d.-stipendiater som skal velge et emne å skrive om, er å følge nysgjerrigheten og gleden.
Klarer du ikke å finne noen som helst glede i arbeidet med ph.d.-avhandlingen, er det kanskje ikke sikkert at det er dette du bør gjøre, mener hun.
– Å arbeide som forsker i akademia er en spesiell karrierevei. Folk som er midlertidig ansatt, setter ofte livet sitt på vent. De tar ikke opp boliglån, og mange venter med å stifte familie. Og det er ikke sikkert det står en jobb og venter på deg i den andre enden. Det kan være lurt å stille seg spørsmålet tidlig i prosjektet. Er dette riktig for meg?
Det er ingen skam å snu, poengterer Eriksen i boken.
Det er lov å bytte veileder
I det første kapittelet vier hun også litt plass til relasjonen mellom stipendiaten og veilederen. Forskning indikerer ifølge Eriksen at denne relasjonen har mye å si for hvorvidt et ph.d.-prosjekt lykkes.
– Det finnes gode og mindre gode veiledere, men de aller fleste veiledere har det til felles at de vil deg vel og ønsker at du skal gjøre det bra. Se på han eller henne som en medsammensvoren, og ikke som en som skal dømme deg, oppfordrer Eriksen.
De fleste veiledere har det til felles at de vil deg vel
Marianne Hem Eriksen
Hun oppfordrer også ph.d.-stipendiater til å være ærlige om hvordan de ligger du an. Står du fast eller opplever en skrivesperre, kan du spørre veileder om råd.
Du skal ikke bruke veilederen som terapeut, men skjer det ting i livet ditt som påvirker arbeidet med doktorgraden, bør du fortelle det til veilederen.
– Og fungerer relasjonen til veileder dårlig, er det lov å bytte, poengterer hun.
– Se hva som fungerer for deg
Ph.d.-håndboken er full av praktiske tips og eksempler på hvordan ting kan gjøres og ikke gjøres. Et av kapitlene i boken har tittelen «Skrivesperre: ti øvelser for når du sitter fast».
Hva er en god problemstilling og hva er ikke en god problemstilling? Hva er fordelene og ulempene med en artikkelbasert avhandling versus en monografi? Og hva bør være med i disposisjon? er blant spørsmålene Eriksen diskuterer,
Et av tipsene hun gir, er å finne én eller to gode avhandlinger å la seg inspirere av. Eriksen kaller det modellhandlinger. I boken bruker hun innholdsfortegnelsene til tre ph.d.-avhandlinger ved UiO, en fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet og to fra Det humanistiske fakultet, som eksempler på hvordan ph.d.-avhandlinger kan struktureres.
Å skrive forskningsdagbok, er også noe hun anbefaler. Forskningsdagboken beskriver hun som et fritt refleksivt rom hvor du kan skrive ned dine følelser rundt prosjektet. Eriksen råder også leseren til å lage års-, måneds- og ukeplaner med realistiske mål og tidsfrister. Selv førte hun dessuten en skrivelogg.
– Det kan høres mye ut?
– Boken er ment å være en praktisk støttespiller. Det som fungerer godt for noen, kan oppleves stressende for andre. Meningen er at du skal leke deg fram, teste rådene og se hva som fungerer for deg, poengterer Hem Eriksen.
– Dette skal ikke være livsverket ditt
Eriksen skriver også om de mange fellene en stipendiat kan falle i underveis i arbeidet.
En vanlig unnskyldning jeg hører, er at studenter eller stipendiater bare må lese seg opp først. Det er lett å handle i en loop der man bare leser én artikkel til, og så én artikkel til, skriver Eriksen i boka og konkluderer:
Kjernen er: Man er nødt til å begynne å skrive før man nødvendigvis er klar.
En annen fallgruve hun trekker fram er bedragersyndromet hun mener alt for mange går rundt med.
– Unngå å redusere deg selv. Du vil alltid støte på knallgode folk. Ikke se på disse menneskene som konkurrenter. Se heller på dem som ressurser du kan lære noe av, oppfordrer Hem Eriksen.
Hun advarer også mot å gjøre prosjektet for stort.
– En ph.d.-avhandling skal være en svenneprøve som viser at du mestrer håndverket og har forstått de grunnleggende prinsippene i forskning. Dette skal ikke være livsverket ditt, kommenterer hun.
Av alle akademiske identiteter man kan ta med seg i et doktorgradsprosjekt, er kanskje flink-pike-identiteten – altså perfeksjonisten, den mest ødeleggende, skriver hun i boka.
Hvordan mislykkes med doktorgraden
I siste del av boka skriver Marianne Hem Eriksen om det som skjer etter at siste punktum er satt, om publisering, disputas og livet etter avhandlingen.
Hun fikk i 2016 H.M. Kongens gullmedalje for sin egen ph.d.-avhandling «Portals to the Past. An archaeology of doorway dwellings and ritual practice in Late Iron Age Scandinavia».
Eriksen gir nettverket sitt en del av æren for at det gikk så bra.
Mange opplever at dette er en ensom periode. Å skape gode nettverk, for eksempel skrivegrupper eller støttegrupper, er en av de viktigste investeringene man kan gjøre som ph.d.-student, anbefaler hun i boka.
Bokas målgruppe er særlig ph.d.-stipendiater innenfor humaniora og samfunnsfag, men Eriksen presiserer at det er mye i boka også masterstudenter, stipendiater innenfor andre fagfelt og postdoktorer, vil kunne dra nytte av.
I flere år har hun fire ganger i året holdt en forelesning for medisinstudenter med tittelen «Hvordan mislykkes med doktorgraden?».
Forespørselen om å komme og holde foredrag for ph.d.-studenter på Det medisinske fakultet, kom etter at hun for noen år siden skrev en artikkel om emnet i Forskerforum.
Det har hendt at faste vitenskapelige ansatte kommer opp til henne etter forelesningen og forteller at de har tatt til seg noen av rådene hennes, røper hun.
– Også for meg er det nyttig å bli minnet om disse tingene, sier hun og legger til:
– Gode arbeidsvaner er ikke noe vi tilegner oss en gang for alle. Dette er noe vi må jobbe med kontinuerlig.
