Stillheten etterpå

Før i tida kunne en gjerne ta med seg sensurbunkene ut i sola, med en stor stein til å holde papirstabelen på plass i vinden. Og så måtte en passe på å få med seg solbrillene. Men øreplugger eller hodetelefoner var sjeldent tilbehør for sensurbunken. Det var lettere å finne stillhet den gangen. Ikke bare fravær av forstyrrende lyder, men som en bevisst stillhet. Den stillheten som fostrer konsentrasjon og “flow”.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap. Professor II ved UiB.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.

 

Den stillheten som føles velkommen. Til og med kjærkommen.

Det finnes andre stillheter, mindre velkomne.

Den store skrekken for stillheten etterpå er velkjent, for eksempel for enhver som selv har tatt en doktorgrad eller veiledet andre gjennom en doktograd. Plutselig er det stopp. Hjernen nekter å gå lenger. Før en overhodet kan konsentrere seg om å fortsette på avhandlingen, må en stå ansikt til ansikt med den store skrekken for hva som venter bortenfor.

Jeg har pratet med ganske mange doktorander om akkurat dette. Og det er en ganske spesiell prosess, nesten litt ubegripelig.

For når en tar en bachelorgrad, vet en at det åpner nye dører og tilgang til nye typer jobb. Det samme når en tar en mastergrad, og for den del et hvilket som helst kurs som etter- eller videreutdanning. En har en bevissthet om at det venter noe mer spennende etterpå.

Men for veldig mange doktorander kan tanken på stillheten etterpå legge seg som en kvelende skrekk over hele tilværelsen, helt til denne tanken har fortrengt absolutt alle andre: Jeg har utdannet meg til arbeidsledighet. Jeg har spesialisert meg vekk fra alle slags jobber som det går an å få. Jeg er bare en forvokst skoleunge. Jeg har aldri hatt en ordentlig jobb.

Jeg kommer til å bli en gedigen flopp.

Da må en som god rådgiver gå inn og gripe tak i denne urimelige tanken. Ta den på alvor, tenke den til endes, og se på alle mulige konsekvenser av den, se på muligheten for at det skulle finnes et fnugg av objektiv sannhet i den prediksjonen som din kreative hjerne har laget for framtida di. Hvorfor skulle akkurat doktorgraden være helt spesiell? Hvorfor skulle dette være den eneste graden som stenger alle mulige dører i stedet for å åpne dem? Hva er det som gjør at doktorgraden kjennes annerledes for deg på den måten?

Alle andre grader du har tatt, har vært til glede og gavn for din karriere. Det kommer denne også til å bli, så snart du har fått konfrontert skrekken for stillheten etterpå. Men først må du altså ha mot til å konfrontere den.

Skrekken for å bli ferdig.

En hvilken som helst skribent kan kjenne på den skrekken av og til. Perfeksjonisten i deg syns aldri noe du gjør er bra nok. Dette må nok gjenom en runde til. Og en til.

For ikke å snakke om når produktet er ute. Av og til kan en få skikkelig bakoversveis over tilbakemeldinger fra kolleger i akademia, både tilsvar i det offentlige rom og på e-post.

De siste årene er folk flest likevel blitt blitt langt mer forsiktige med åpne tilsvar, særlig støtte til ytringer. Og spesielt om en har et innlegg som forholder seg kritisk til ledelse, organisasjonskultur, systemer, pengebruk, eller andre disposisjoner, for eksempel.

Da er det gjerne rungende taust i kommentarfeltet. Men e-posten får kjørt seg. Den kan bugne av hyggelige sympatierklæringer og overstrømmende takksigelser. Men folk vil helst ikke legge igjen elektroniske signaturer i offentligheten. Derfor denne stille støtten, privat. Og den stille støtten er også kjærkommen.

Men så hender det at det er rungende taust i innboksen også.

Og det er da en tenker at en har sost vekk verdifull tid en egentlig ikke har, på å skrive ned noe skikkelig irrelevant, sludrete betraktninger som ingen har lyst til eller utbytte av å lese.

Denne frykten for å kjenne seg irrelevant er også en motivasjon for en del kolleger som ellers kunne ha tenkt seg å gå av med pensjon. En vil ikke miste kontoret, studentene, kollegene, e-postadressen og reisemidler. Affiliasjon er også relevans. Og fravær av relevans ytrer seg gjerne som denne tunge, uvelkomne stillheten.

I perioder er en som forsker nødt til å oppsøke stillheten. Å gjøre seg utilgjengelig, for eksempel i form av forskningstermin. Sabbatical defineres i Oxford dictionary som: «time away from work given to college or university teachers, esp. to study, write, or travel.» Mange får ikke skrevet noe med mindre de er «away from work», siden man rett og slett er for tilgjengelig. Mange er helt avhengig av ubrutt stillhet for å kunne tenke og skrive kreativt.

Det finnes mange vitenskapelige studier på sammenhengen mellom bevisst stillhet og økt kreativitet, og i denne dokumentaren fra i fjor finner du mange lenker til forskning om dette.

Det finnes også en hel del studier som tyder på at bevisst stillhet kan bidra til nevrogenesis – vekst av nye hjerneceller. Selv om det aner meg at det finnes forskere ved NTNU som har litt mer peiling på nevrogenesis enn det jeg har (og som mer enn gjerne må komme med et større bilde!), kan jeg likevel driste meg til å vise til forskning som konkluderer med at stillhet (i likhet med trening, for øvrig) stimulerer til oppvekst av nye hjerneceller. Og de nye cellene vokser på steder i hjernen der vi veldig gjerne ønsker oss flere hjerneceller, i hippocampus.

Instinktet som lar oss nyte den rene, ubesudlede stillheten, gjerne med en ferskbrygget kopp kaffe, det være seg over sensurbunken eller om enn bare har en stille stund, kan altså betraktes som et overlevelsesinstinkt. Et instinkt som fremmer helsemessig sunn adferd.

Rolf Jacobsen sa det forøvrig ganske fint i sitt dikt Stillheten efterpå, som var et slags gjennombrudd for et større publikum:

Stillheten som legger seg som en fugleunge mellem dine hender, din eneste venn.

Riktig god sommer!