Gjesteskribenten:

Lærerstudentene brukes som forsøkskaniner

Grunnskolelærerutdanningen er under press som følge av nye krav fra politikerne. Regjeringens politikk er en trussel mot kvalitet i lærerutdanning.
Resultatene i skolen er først og fremst forstått som målbare resultater i internasjonale standardiserte prøver. Dette er et instrumentelt syn på lærerprofesjonen og skolens samfunnsoppdrag, skriver Eli Smeplass. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Resultatene i skolen er først og fremst forstått som målbare resultater i internasjonale standardiserte prøver. Dette er et instrumentelt syn på lærerprofesjonen og skolens samfunnsoppdrag, skriver Eli Smeplass.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

Lærerprofesjonen er under sterkt politisk press i en velferdsstat som er opptatt av kvalitet i skolen. Etter PISA-sjokket kom en hel serie med reformer som skulle fikse et skolesystem som på den målbare resultatsida plutselig fremstod som middelmådig i OECD-sammenheng. Vi hadde til begynnelsen av 2000-tallet levd i troen på at vi hadde et av verdens beste skolesystemer. Den nasjonale selvtilliten fikk seg en offentlig støkk, og vi lever derfor i en periode preget av mange forsøk på å forbedre skolesystemet med en rekke politiske tiltak.

 I 2006 kom Kunnskapsløftet etterfulgt av grunnskolelærer-reformen fra 2010. Ny lærerutdanningsreform ble iverksatt fra 2017, uten at man egentlig hadde evaluert tilstrekkelig hva den forrige reformen tilførte lærere når de gikk ut i praksisfeltet. Senere har man forsøkt seg på mange ulike tiltak for å regulere læreryrket. Problemet er at denne politikken ikke er helhetlig eller særlig informert om styrkene til den norske skolen.

Skolen og lærerutdanningen kan aldri bli gode nok i dagens system hvor politikere styrer med skylapper for hva vi er gode på, samt en overdrevet tiltro til styring. Dette skyldes alle forventningene som er knyttet til å ha et stort offentlig utdanningssystem og de motstridende interessene som er bygget inn i velferdsstaten gjennom byråkrati, politikk og lokal tilpasning. Det er derfor problematisk når politikerne dominerer disse forhandlingene om hvordan vi skal sikre en skole og et utdanningssystem som tjener oss alle på en god måte, særlig når de ikke følger opp egen politikk.

Diagnosene kommer på løpende bånd

Lærerløftet er intensjonsavtalen forfattet av regjeringen i 2014 som staker ut kursen for å heve lærernes kompetanse for å skape bedre resultater i skolen. Argumentasjonen er i hovedsak basert på en rekke publikasjoner fra OECD og forskning som handler om lærernes effekter på barns læring. Det er grunnet i en økonomisk logikk som handler om effektivisering av skolen og styring av lærerens undervisning. Effektene antas å være universelle, slik at forskning fra Singapore er direkte overførbar på den norske konteksten. Dette er et positivistisk og instrumentelt syn på læring som i liten grad anerkjenner den sosiokulturelle konteksten ved skolene eller betydningen av relasjoner mellom lærer og elev.

Diagnosene av lærerutdanningen kommer på løpende bånd. Lærerstudentene har blitt beskyldt for å bruke for lite tid på studiene, og har blitt betegnet som svake. Dette begrunnes i tall fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) hvis opprettelse også kan forstås som en reaksjon på en internasjonal økonomisk utdanningslogikk. Utfordringen her ligger i at disse målene for kvalitet er standardiserte og heller ikke reflekterer de særegenheter som kjennetegner lærerstudentene.

Mange lærerstudenter jobber blant annet som vikarlærere i skolen mens de utdanner seg for å få mer erfaring fra praksisfeltet. Det må da være kvalifiserende for å bli en bedre lærer i fremtiden? Samtidig signaliserer det at lærerstudentene opplever et sterkt behov for å få mer erfaring fra skolen som arbeidsplass, fremfor mer teoretiske fag og fordypning. Verken lærerstudenter, lærerne selv, eller lærerutdannerne på landets høgskoler og universiteter er med på å utforme denne politikken. Det skaper større gap mellom teori og praksisfelt.

Læreren som instrument

Vår tids fremstilling av en ineffektiv skole får konsekvenser. Prosjektet «kunnskapssamfunnet» og «kunnskapsskolen» inneholder et økt læringstrykk, som kan bidra til å skape større skiller mellom elevene. Man mener altså at norske elever lærer for lite sammenlignet med i andre land, og at lærernes kompetanse kan heves for å sikre bedre resultater i fremtiden. Resultatene i skolen er først og fremst forstått som målbare resultater i internasjonale standardiserte prøver. Dette er et instrumentelt syn på lærerprofesjonen og skolens samfunnsoppdrag som ikke anerkjenner styrkene i å ha en inkluderende skole og ei heller den historiske rollen skolen har hatt for å bygge vår velferd.

Innføringen av en internasjonal sammenlignede skolepolitikk fører til en historieløs søken etter å få mer læring per time, mer kunnskap per krone og flere studiepoeng per lærerstudent. Men fullført masteroppgave er ikke ensbetydende med evnen til å skape et godt læringsmiljø. Avhandlingen min avdekket hvordan mange lærerstudenter er opptatte av hvordan barn og unge har det, samtidig som de savner mer praktisk opplæring, altså det motsatte av hva regjeringen satser på gjennom mer akademisk skriving.

Moteordet dybdelæring

Regjeringen har rullet ut tiltak som er tenkt å styrke kvaliteten på lærerprofesjonen på løpende bånd: 5-årig masterutdanning for lærerstudenter, opptakskrav på 4 i matematikk for å komme inn, minimum karakteren 3 i norsk, mer faglig fordypning for lærerne ute i skolen, lærerspesialister og så videre. Satsningene støttes og implementeres av utdanningsdirektoratet som samtidig fôrer oss med tall om eksempelvis driftsutgifter per elev. Evidensbasert undervisning anses å være den sikreste veien for å utvikle norsk skole, selv om de store kunnskapsoversiktene over hva som fungerer ikke inneholder referanser til nordiske forhold. Det er også uenighet om hva såkalt evidensbaserte tilnærminger egentlig representerer.

Terje Ogden skriver om hvordan den evidensbaserte forskningen har levd sitt eget liv og har hatt liten innflytelse på det som skjer i skolen: interessen for forskning har vært liten blant praktikere, og forskerne på sin side har ikke vært særlig opptatt av skolens praktiske utfordringer og spørsmål. Det kan også være at praktikere og forskere har ulikt syn på hva som er relevant forskning og hvordan man skal utvikle profesjonsutøvelsen i samspill med praksisfeltet. Gapet mellom den generaliserende forskningen og praksisfeltet later altså ikke til å bli mindre. Det føres også lite kritisk debatt om hvordan formålet med tiltakene styres av et overdrevet fokus på å en slags beste praksis for læring i skolen, som om lærere bare kan fylles med gode metoder eller «tricks of the trade», så lærer elevene mye mer. Det er dessuten uklart hva elevene skal lære mer av. Samtidig drives dette systemet av en idé om at norsk skole er bakstreversk og overfladisk. Moteordet dybdelæring fremfor overflatelæring vitner om dette. Det er i så fall et paradoks at vi har en befolkning med høyere utdanningsnivå enn noensinne i historien. All fornuft tilsier at kriseforståelsen av kvaliteten i skolen er sterk overdrevet. Den er politisk konstruert og brukes for å få gjennomslag for en økonomisk effektiviseringsideologi.

Manglende finansiering

Jeg var skeptisk til innføringen av masterutdanning for lærere i utgangspunktet. Argumentene som ble brukt viste en manglende forståelse for lærerens hverdag og betydningen av den mest sentrale relasjonelle kompetansen lærerne behøver for å være gode klasseledere. Men, nå har endringen engang skjedd. Da burde lærerutdanningene få midler og mulighet til å sørge for at utdanningen blir så god som mulig i tiden fremover. For å få til dette må fagmiljøene få tid og rom til å lage gode rutiner, gode opplegg og til å rekruttere de beste fagfolkene til lærerutdanningene. Når nye bevilgninger ennå ikke har kommet har man ikke tid til å utvikle god lærerutdanning før de første grunnskolelærernes masteroppgaver skal skrives våren 2021. Det at utdanningen har blitt masterbasert betyr nye og utvidede krav til mer førstekompetanse og professorkompetanse ved utdanningene. Dette gir også økte lønnsutgifter for universitetene og høgskolene, samt utfordringer fordi de som har førstekompetanse også har krav på mer FoU-tid, enn de som ikke har førstekompetanse. Selv om økte bevilgninger kan komme på statsbudsjettet i 2021, er dette allerede for sent. Det er intet annet enn en politisk fadese.

Politikernes hang til å styre

Masterstudentene startet i 2017, og reformer av et slikt omfang krever svært mye av institusjonene som må omstille og omorganisere seg. Det er også store endringer for lærerutdannerne som må koordinere nye fag samtidig som de planlegger og underviser på den nye lærerutdanningen. Fra NTNU alene er det nå over 300 studenter som skal ut og samle data for å skrive masteroppgaver fra våren 2021, og deretter hvert eneste påfølgende år. For det første behøver disse kvalifiserte veiledere som kan støtte dem gjennom masteroppgave-prosessen. For det andre vil det bli et sterkt press på alle lokalsamfunn med lærerutdanning, ettersom mange lærerstudenter ønsker å forske på praksisfeltet. Dette krever mye organisering og tilrettelegging på de enkelte lærerutdanningene.

Det er krevende å skape en utdanning som møter de politiske kravene samtidig som studentenes behov og forventninger skal ivaretas. Det er en svært krevende prosess å skape god integrasjon mellom teori og praksis. En lærerstudent under forrige reform sa til meg at hun følte seg som en forsøkskanin. Det skjønner jeg godt, for lærerutdanningen har ikke fått mulighet til å kvalitetssikre utdanningen internt mellom de mange reformene som rulles ut. Men dette er ikke lærerutdanningens feil, det er politikerne som tror alt for sterkt at de kan styre lærerutdanningene til å bli bedre. Lærerstudentene på den nye masterutdanningen fra 2017 blir like mye forsøkskaniner som grunnskolelærerne fra 2010.




Innføringen av en internasjonal sammenlignede skolepolitikk fører til en historieløs søken etter å få mer læring per time, mer kunnskap per krone og flere studiepoeng per lærerstudent.

Eli Smeplass, førsteamanuensis
Eli Smeplass:
Eli Smeplass er en av UAs gjesteskribenter. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Eli Smeplass er en av UAs gjesteskribenter.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

  • Utdanning: Doktorgrad i sosiologi
  • Nåværende jobb: Førsteamanuensis i yrkesfagspedagogikk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
  • Roller i UH-sektoren: Initiativtaker til ProtestPub og medlem av New University Norway
  • Faglige interesser: Yrkesfagenes rolle i samfunnet, utdanningssystemer, utdanningspolitikk, sosial ulikhet og velferd
  • Er opptatt av: Kunnskapsproduksjon og maktstrukturer i samfunnet
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Tror ikke NTNU vil fusjonere med tidligere HiNT

Aksel Tjora tror ikke NTNU kommer til å ta tidligere HiNT under sine vinger. – Men samtidig så har NTNU blitt et annet universitet etter fusjonen. NTNU burde kanskje ta et tydeligere regionalt ansvar isteden for å prøve å være et toppuniversitet? spør han.

Her har de mål om å skape et «levende laboratorium»

Ny strategi skal gjøre området rundt Elgeseter gate i Trondheim til et «innovasjonsdistrikt i verdensklasse».

Vedum lover flere studieplasser i distriktene

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum lover å opprette flere studieplasser i distriktene dersom han kommer i regjering ved valget i 2021.