Gjesteskribenten:

Den usynlige tiden

Jeg tror mange av tiltakene for å «effektivisere» ikke egentlig fører til noen reell besparelse for sektoren som helhet, men heller flytter oppgaver over på de vitenskapelig ansatte.
Hvis administrative oppgaver ikke forsvinner, men blir plassert på de vitenskapelig ansatte, er det heller snakk om å redusere forskningstiden, skriver Eli Smeplass. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Hvis administrative oppgaver ikke forsvinner, men blir plassert på de vitenskapelig ansatte, er det heller snakk om å redusere forskningstiden, skriver Eli Smeplass.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

Regjeringen vil effektivisere offentlig sektor, og universitetene forventes å spare administrative kostnader hvert eneste år som følge av ABE-reformen. Etter fusjonen var det et mål å omorganisere for å «fjerne tidstyver som gjør at vi kan jobbe smartere». Samtidig som det har vært uttalt at de vitenskapelig ansatte ikke skal omfattes av innsparingen, har NTNU kuttet i administrasjonen. Forholdet mellom faglige årsverk og det samlede støtteapparatet er redusert med 20 prosent siden 2013. Disse kuttene fører til at vitenskapelige ansatte må bruke mer av forskningstiden på å utføre oppgaver de ikke hadde tidligere. Usynlig tid er en ressurs vi bør løfte frem i diskusjonen om effektivisering. Når tiden beslaglegges av nye administrative oppgaver, kommer også motivasjonen til å forsvinne.

Fusjon og frustrasjon

Jeg har tidligere skrevet om hvordan lærerutdanningene er preget av reformtrøtthet og urealistiske politiske forventninger, noe NOKUTs rågivningsgruppe også nylig pekte på som utfordringer. For å forstå utfordringer i universitetssektoren i dag, er det sentralt å se de mange endringsprosessene i sammenheng. Universitetspolitikken har de senere årene blitt dreid i retning av en nyliberal offentlig ideologi som presser frem nye systemer for å måle produksjon gjennom instrumentelle mål som økt publisering og kandidatproduksjon. Dette er en altfor snever strategi for universitetssektoren som rommer et mye mer sammensatt samfunnsoppdrag.

En ny kompetansereform skal attpåtil stille krav til at studenter går over i «relevant arbeid» etter studiene. Dette skaper irritasjon blant universitetsansatte som mener universitetets primære oppgave ikke er å møte næringslivets ønsker. Den siste artikkelserien i UA har vist at fusjonen med NTNU har skapt misnøye, og flere fra de tidligere høgskolene opplevde mer byråkrati etter fusjonen. Flere har påpekt at organisasjonen oppleves som stor, og at planer som kommer fra toppen er vanskelige å gjennomføre i praksis. En viktig sak har blant annet vært forskningstiden, som ikke er jevnt fordelt mellom tidligere høgskoleansatte som tidligere først og fremst underviste, og de som var ansatt ved NTNU som har jevn fordeling mellom forskning og undervisning. Jeg tror avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen til regjeringen også har spilt inn på opplevelsen av fusjonen, og sektoren risikerer å overbelaste de vitenskapelige ansatte med administrative oppgaver som følge av nedskjæringene.

Kjernevirksomheten trues

Hvis administrative oppgaver ikke forsvinner, men blir plassert på de vitenskapelig ansatte, er det heller snakk om å redusere forskningstiden. En generell kostnadsbesparing kan derfor faktisk bety mer arbeid for forskere når de blir pålagt nye oppgaver som de ikke får nye timeressurser til å utføre. Dette handler om hvem sin tid som tilskrives hvilken symbolsk verdi i universitetets totale budsjett, og det er derfor store mørketall i denne ressursforflytningen.

I nasjonalbudsjettet for 2020 skriver regjeringen at ved å bli mer effektive, får vi flere og bedre varer og tjenester ut av ressursene vi benytter. Et vanlig mål på effektivitet i produksjonen er arbeidsproduktivitet, som måler hvor mye vi får igjen for hver arbeidstime. En utfordring med reformen i universitets- og høgskolesektoren er at den inneholder akkurat de samme tiltakene som for alle andre offentlige etater. Økonomisk nedskjæring over hele sektoren skal tvinge frem mer effektive arbeidsmåter, rett og slett fordi finansieringen gradvis kuttes ned. Slike ostehøvelkutt har som logikk at vi skal gjøre mindre eller like mye som før, med mindre ressurser. En utfordring med regjeringens effektiviseringsbegrepet er at de i liten grad definerer hva som ligger i betegnelsen annet enn at det skal være en bedre bruk av ressursene.

Civitas nettsider er effektivitet definert i deres politiske ordbok. Der står det at «Effektivitet handler om å bruke minst mulig ressurser eller innsatsfaktorer for å oppnå et best mulig resultat. Man blir mer effektiv hvis man oppnår høyere måloppnåelse med samme innsatsfaktorer som før, eller hvis man trenger mindre innsatsfaktorer for å nå samme mål.» Utfordringen med ostehøvelen er at så lenge oppgavene ikke forsvinner, er det tross alt noen som må gjøre dem. I noen tilfeller erstattes en oppgave av en annen utilsiktet konsekvens av den oppgaven. Spørsmålet er bare hvem som ender opp med belastningen av besparingen til slutt.

Illusjonen om besparing

Mens undervisningsoppgaver inngår i regnskap over tidsbruk, er forskningstiden noe vi som arbeider i faste vitenskapelige stillinger i stor grad rår over selv. Dette opplever jeg som en av fordelene med å ha en slik type stilling, for vi har mye frihet til å selv strukturere arbeidsdagen og til å planlegge kortsiktig og langsiktig om forskning og undervisning.

Ann Christin Nilsen og Ove Skarpenes beskriver oppgaver som tar tid fra kjernetiden for tidstyver. De har ved UiA samlet en oversikt over en rekke administrative oppgaver vitenskapelige ansatte opplever tar fra tiden deres. Noen av disse oppgavene inngår i det ansvaret man har som emne- eller programansvarlig, og er derfor en del av det offisielle ressursbudsjettet. Samtidig opplever flere at det er nye oppgaver som bare dukker opp. Noen av disse ble tidligere organisert og håndtert av administrativ støtte. Jeg vil argumentere for at slike tidstyver også er uttrykk for en mer generell trend i innsparingenes tid, hvor den mest lettvinte løsningen er å flytte utgifter fra dette synlige regnskapet over til et sted hvor ressursbruken ikke synes for de som sitter på budsjettansvaret. Dette handler egentlig om å flytte tid fra en post til en annen. Vitenskapelige ansatte pålegges nye administrative oppgaver, som tidligere ble utført av noen som var spesialisert på å gjøre den samme oppgaven for mange. Det virker besparende, men det er ofte en illusjon. Oppgavene er fordelt på flere, men i et mindre omfang. Det er slett ikke sikkert den samlede tiden som brukes er mindre når flere hundre ansatte skal lære seg det samme nye administrative systemet.

Enkelte av innsparingene går direkte på bekostning av forskningstiden uten at de ansatte har medbestemmelse på dette. Siden tid er et knapt gode, blir vi som jobber på universitetet eksperter på å legge opp til undervisning som effektiviserer vår tid, men som kanskje ikke alltid er like effektiv for studentene. Studentenes faktiske læringsutbytte er heller aldri med i det totale kostnadsregnskapet for universitetet, de er redusert til studiepoeng. På denne måten kan overflyttingen av slike ressurser skje uten at det merkes i særlig grad, fordi det ikke kan måles på noen enkel måte.

Utilsiktede konsekvenser

Jeg tror mange av tiltakene for å «effektivisere» ikke egentlig fører til noen reell besparelse for sektoren som helhet, men heller flytter oppgaver over på de vitenskapelig ansatte. Dette skjer gjennom en rekke små drypp som samlet sett utgjør en stor belastning. Da NTNU gikk over på en ny e-læringsplattform ble det begrunnet med at det ville føre til åpenhet, fleksibilitet og brukervennlighet. Overgangen til Blackboard som undervisningsplattform har tatt svært mye tid fra ansatte og studenter til å sette seg inn i systemet. Vi får klapp på skulderen for å ha håndtert overgangen til den nye digitale undervisningshverdagen på kort varsel, men mange ansatte brukte svært mye ekstra tid på undervisning denne våren, som ikke synes i noe ressursregnskap. Digitaliseringen som skjedde over natten, hadde høye kostnader for den enkelte underviser, som plutselig ikke bare måtte lære seg nye digitale ferdigheter, men som også skal ta hensyn til studentenes læringsutbytte i tråd med de opprinnelige emnebeskrivelsene. Disse administrative overføringene varierer trolig veldig mellom fakultet og institutt, noe som gjør det vanskelig å kartlegge empirisk. Samtidig er det konkrete eksempler på nye krav til emneansvarlige.

Nye systemer vi på Institutt for lærerutdanning har måtte lære oss den siste tiden er flere; emneplanleggingsverktøy på nett (EpN), Inspera for digital eksamen og Legato for pensumslister på nett. Alle disse systemene er sikkert fine og nyttige, men tidligere var det ikke vitenskapelige ansattes oppgave å administrere disse. Vi kunne fokusere på det faglige innholdet, og hadde administrativ støtte til å legge fagene inn i de riktige systemene og plattformene. Her får innsparingene utilsiktede negative konsekvenser.

Mange forskere jobber gjerne mer enn arbeidstimene som stillingen krever av dem, men kun om det er interessante faglige stimulerende eller meritterende aktiviteter. Men en eller annen gang når mange en grense.

Eli Smeplass:
Eli Smeplass er en av UAs gjesteskribenter. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Eli Smeplass er en av UAs gjesteskribenter.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

  • Utdanning: Doktorgrad i sosiologi
  • Nåværende jobb: Førsteamanuensis i yrkesfagspedagogikk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
  • Roller i UH-sektoren: Initiativtaker til ProtestPub og medlem av New University Norway
  • Faglige interesser: Yrkesfagenes rolle i samfunnet, utdanningssystemer, utdanningspolitikk, sosial ulikhet og velferd
  • Er opptatt av: Kunnskapsproduksjon og maktstrukturer i samfunnet
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Professor ved UiB tiltalt for å ha levert falske reiseregninger

En professor ved Universitetet i Bergen er tiltalt for grovt bedrageri.

Rekordlav flytende rente hos Lånekassen

Fra 1. september vil den flytende renta på studielån ligge på 1,539 prosent. Så lav har den aldri vært før.

Digital fotoautomat skal opprettholde smittevern på campus

En nettbasert løsning skal hindre kø blant studenter og ansatte som trenger adgangskort til semesterstart.

Ytring:

Kan vi gjøre Norges framtid til NTNUs sommervisjon?

NTNU-tankesmien bør ikke bare studere virkeligheter, men få nye virkeligheter til å oppstå, skriver Arne B. Johansen.