I høst åpnet et nytt læringsrom på Dragvoll, Fagland. Det ligger vegg i vegg med mitt institutt der det før sommeren lå en lesesal. Sirlige rader med lesesalspulter er byttet ut med bord i ulike høyder, sofagrupper, stoler som henger fra taket, puffer og barkrakker. Her legges det tydeligvis til rette for varierte sittestillinger. Individuelt arbeid og gruppearbeid skal foregå i samme rom, det er et slags kontorlandskap. Jeg synes egentlig det ser både jålete og masete ut, men målgruppen er ikke middelaldrende grinebitere som meg.
Det er imidlertid en pussig detalj med Fagland som jeg har lyst til å dvele litt ved. Det er gjennomsiktigheten. Fagland ligger rett ved en av de travleste inngangsdørene til Dragvoll, der det strømmer ansatte og studenter ut og inn fra morgen til sen ettermiddag. Da rommet var lesesal, var den skjermet fra denne konstante flyten av folk. I sin nye identitet er Fagland blitt et akvarium, der studentene studerer på utstilling. De minner meg litt om kundene på treningssenter som springer på tredemølle foran svære vindusflater. Kanskje henter de inspirasjon og selvdisiplin fra bevisstheten om at de er på utstilling? Jeg antar at studentene som sitter nærmest vinduet trives med valget sitt, men lurer likevel på om det ikke hadde vært bedre om dette læringsrommet hadde vært mindre åpent.
Da jeg deltok i en av arbeidsgruppene knyttet til campusutviklingen her ved NTNU, var ordet «transparens» noe som engasjerte. Arkitektene ville gjerne at «transparens» skulle kjennetegne det nye universitetet vårt. På et abstrakt nivå vil sikkert mange være enige i dette. I overført betydning handler det om at prosesser skal være åpne, at vi skal få vite hvem som har sittet i komiteer og utvalg, om på hvilket grunnlag beslutninger blir truffet. Jeg kunne gått i 1. mai-tog under parolen «Mer transparens ved NTNU!» Men bare om det er snakk om i overført betydning. For det som ble klart da vi diskuterte «transparens» med arkitektene i arbeidsplassgruppen, var at de mente glassvegger.
Diskusjonen var interessant, fordi de fleste ikke-arkitektene var veldig tydelige på at de ikke ønsket glassvegger til arbeidsplassen sin, enten det var enekontor eller delt kontor. Hvis det var nødvendig for å slippe inn lys, måtte vi ha mulighet til å froste glasset eller henge opp gardiner. Vi klarer ikke å konsentrere oss når folk går forbi utenfor, protesterte vi. Vi føler oss eksponert. Arkitektene, på sin side, syntes dette var svært vanskelig å forstå. De påpekte at frostet glass og gardiner ødela virkningen, man mistet (nettopp!) transparensen. Å klistre plakater på en glassvegg var for dem å øve vold mot konseptet. Gjennomsiktighet var ikke et etisk ideal, men et estetisk.
Dette estetiske idealet er altså gjennomført med Fagland på Dragvoll. Det er bare å komme og se. Jeg må innrømme at jeg ikke er sikker på at Fagland i sin nåværende form er så bra for alle studentene våre. Mange liker den tradisjonelle lesesalsplassen, et av de svært få stedene en student kan sitte i stillhet uten å bruke hodetelefoner. Dette merket vi sterkt i vår, da masterstudentene våre var veldig tydelige på at de savnet lesesalsplassen sin. Lesesalspulten skjermer for visuelle forstyrrelser, men det er ikke ensomt, det er et taust, akademisk fellesskap. Vi er sikkert mange som kjenner at studentene trenger mer, ikke mindre av dette. Flere og flere førsteårsstudenter kommer til oss uten grunnleggende studieteknikk. De kan ha store problemer med å konsentrere seg nok til å lese en sammenhengende tekst på 15-20 sider. Videregående skole har ikke forberedt dem på det, de må lære det på universitetet.
I tillegg tror jeg de transparente veggene i Fagland har en slagside mot sjenerte og ensomme studenter, og dem som sliter psykisk. Å studere på utstilling passer definitivt ikke alle. Jeg håper dette er noe som de som planla Fagland har tenkt nøye på, og at de tradisjonelle lesesalsplassene som Fagland fortrengte blir erstattet et annet sted.
